I mine øyne er det svært få Hollywood- filmer som kan kalles sterke. Blant dem er kanskje
The Fountain (av Darren Aronofsky som også lagde Requiem for a Dream).
Hvis du vil se tankevekkende filmer er mitt hotteste tips koreanske produksjoner.
En av de siste jeg har sett derfra er
Crossing, en fabelaktig historie om en familie i Nord-Korea, hvor fattighet, matmangel og uholdbart dårlig helsevesen fører til at mannen i huset forsøker å krysse grensen til Kina for å redde konas liv. Denne filmen er typen som setter våre hverdagsplager i et helt nytt perspektiv, for i stor grad er dette helt reelle situasjoner for folket i Nord-Korea. Mens filmen i stor grad kan klassifiseres som en dramafilm er det et par ganske brutale og realistiske voldsscener. Å se en koreansk grensevakt knuse barns hoder mot en stein gir meg litt mer tungt å puste enn dårlige amerikanske ketchupscener.
Og apropos blodbad, så er ikke koreanerne nødvendigvis så rent dårlig på den biten heller. En av de mer interessante trilogiene denne planeten har sett er Park Chan-wooks Vengeance-trilogi. Denne bygger på et fenomen i koreansk kultur (angivelig også vanlig i Vietnam og Taiwan [og muligens andre land i området siden kulturene i stor grad har blitt flyttet fram og tilbake med folkevandring]) hvor det er ganske vanlig å gå gjennom livet i en slags dyster tilværelse hvor man bærer på stor hevnlyst.
Om enn et trekløver, er dette hevnmotivet egentlig det eneste som direkte binder filmene sammen, mao. må man ikke se alle tre – og ikke i noen spesiell rekkefølge – for å kunne nyte filmene hver for seg. Mest kjent i trilogien er nok Old Boy, mens de to andre – Sympathy for Mr Vengeance (den første) og (Sympathy for) Lady Vengeance (film nummer tre i rekken) absolutt ikke er dårligere filmer. Mens Vengeance-trilogien for enkelte kan virke litt i overkant brutale (igjen er det noe med koreansk vold som føles mer på kroppen enn amerikanske effekter), syns jeg man skal se gjennom dette og se på selve historien. Filmene stiller mange etiske spørsmål, tar opp helt håpløse situasjoner og portretterer vold på en «vakker» og (nesten litt for) sympatisk måte.
Sist endret av Cadex; 4. desember 2009 kl. 23:38.