Jeg vil fremlegge en påstand om kjærlighet i vårt samfunn - om hvordan jeg opplever vår moderne tolkning av dette fenomenet som et tidlig ledd i vår pågående dekadanse.
Jeg mener at mye ulykke i samfunnet vårt stammer fra en arvelig sykdom med degenerative egenskaper som best kan forklares med begrepene kulturell og moralsk relativisme.
Kulturell og moralsk relativisme, for de som lurer, er tanken om at det vi tror og gjør er kulturelt betinget og at det vi er oppdratt til å føle er riktig og feil ikke nødvendigvis gjenspeiler en objektiv eller universell moralsk sannhet.
Hva som er moralsk forandrer seg med samfunnets behov, og hva samfunnet består av og gjør forandrer seg med kulturen.
Uten oppriktig og dyp refleksjon er vi ikke mer enn summen av vårt sosiale nettverk, vårt samfunn og vår kultur - vi vil ikke være mer enn et produkt av våre umiddelbare omgivelser.
Mennesket er dermed redusert til et tannhjul. Noe som bare går rundt og rundt. Noe som aldri kommer til døren.
Ingen av oss er egentlig verken mer eller mindre enn vi velger å være, men om vi velger å være mer så krever det arbeid.
Min påstand om kjærlighet i samfunnet handler om mer enn bare kjærlighet. Tanken bygger på hvordan mennesket vi kjenner fungerer på en måte som vil få det til å foretrekke å konstruere omgivelser som tillater det å rømme fra seg selv. Dette føler jeg at jeg kan illustrere best gjennom observasjoner jeg har gjort rundt parforhold.
Hvorfor vi søker livspartnere, hvorfor vi binder oss til hverandre i monogame forhold, hvorfor vi blir så desperate når forelskelsen forsvinner, hvorfor vi blir så vi faller sammen når partneren forlater oss. Det hele koker ned til eskapisme.
Jeg sier ikke at dette er alt kjærlighet kan være og er, men jeg vil påstå at mye av problemene vi har som følge av det vi opplever som kjærlighet kommer av behovet for virkelighetsflukt.
Det intense ønsket vi tilsynelatende har om å ikke se innover i oss selve er fulgt nøye opp i vårt samfunn i form av TV, shopping, mote, kjendiser og alt annet trendy man må følge iherdig med på og distrahere seg med. Alt sammen gode verktøy for at vi skal slippe å oppleve oss selve.
Mye av det mennesker opplever som kjærlighet er gjerne ikke mer enn akkurat det; Et gammelt og effektivt verktøy for eskapisme.
Vi søker livspartnere for å ha noen å flukte i, og binder oss like fort og grådig som en narkoman setter et skudd heroin. Vi blir fortvilede når forelskelsen forsvinner fordi det da ikke lenger eksistere premisser for nærhet og ærlighet mellom de to menneskene. Av samme grunn som ting faller sammen når forelskelsen tar slutt har vi vondt når partneren går ifra oss fordi vi da blir sittende alene med oss selve, uten noe å distrahere seg selv med.
Dette er ikke noe som først starter når TV og annen moderne søppelkultur kom på banen. Det er faktisk tvert imot selve grunnlaget for den typen forfall som TV representerer.
Det er et aspekt av denne arvelige sykdommen vi kaller kultur, som har gått fra generasjon til generasjon så lenge vi kan huske. Noe annet har aldri vært del av vår kultur. Denne fordummende flukten fra arbeidet som ligger bak selvrealisering har vært med oss like lenge som man har sagt at kjærlighet gjør blind.
Som sagt tidligere representerer ikke vår kultur noen absolutt sannhet om tingenes tilstand. Sannheten er at det er når man er i ekte kjærlighet at man virkelig ser, og det er tilgjengelig for alle som vil oppleve det.
God natt.
Jeg mener at mye ulykke i samfunnet vårt stammer fra en arvelig sykdom med degenerative egenskaper som best kan forklares med begrepene kulturell og moralsk relativisme.
Kulturell og moralsk relativisme, for de som lurer, er tanken om at det vi tror og gjør er kulturelt betinget og at det vi er oppdratt til å føle er riktig og feil ikke nødvendigvis gjenspeiler en objektiv eller universell moralsk sannhet.
Hva som er moralsk forandrer seg med samfunnets behov, og hva samfunnet består av og gjør forandrer seg med kulturen.
Uten oppriktig og dyp refleksjon er vi ikke mer enn summen av vårt sosiale nettverk, vårt samfunn og vår kultur - vi vil ikke være mer enn et produkt av våre umiddelbare omgivelser.
Mennesket er dermed redusert til et tannhjul. Noe som bare går rundt og rundt. Noe som aldri kommer til døren.
Ingen av oss er egentlig verken mer eller mindre enn vi velger å være, men om vi velger å være mer så krever det arbeid.
Min påstand om kjærlighet i samfunnet handler om mer enn bare kjærlighet. Tanken bygger på hvordan mennesket vi kjenner fungerer på en måte som vil få det til å foretrekke å konstruere omgivelser som tillater det å rømme fra seg selv. Dette føler jeg at jeg kan illustrere best gjennom observasjoner jeg har gjort rundt parforhold.
Hvorfor vi søker livspartnere, hvorfor vi binder oss til hverandre i monogame forhold, hvorfor vi blir så desperate når forelskelsen forsvinner, hvorfor vi blir så vi faller sammen når partneren forlater oss. Det hele koker ned til eskapisme.
Jeg sier ikke at dette er alt kjærlighet kan være og er, men jeg vil påstå at mye av problemene vi har som følge av det vi opplever som kjærlighet kommer av behovet for virkelighetsflukt.
Det intense ønsket vi tilsynelatende har om å ikke se innover i oss selve er fulgt nøye opp i vårt samfunn i form av TV, shopping, mote, kjendiser og alt annet trendy man må følge iherdig med på og distrahere seg med. Alt sammen gode verktøy for at vi skal slippe å oppleve oss selve.
Mye av det mennesker opplever som kjærlighet er gjerne ikke mer enn akkurat det; Et gammelt og effektivt verktøy for eskapisme.
Vi søker livspartnere for å ha noen å flukte i, og binder oss like fort og grådig som en narkoman setter et skudd heroin. Vi blir fortvilede når forelskelsen forsvinner fordi det da ikke lenger eksistere premisser for nærhet og ærlighet mellom de to menneskene. Av samme grunn som ting faller sammen når forelskelsen tar slutt har vi vondt når partneren går ifra oss fordi vi da blir sittende alene med oss selve, uten noe å distrahere seg selv med.
Dette er ikke noe som først starter når TV og annen moderne søppelkultur kom på banen. Det er faktisk tvert imot selve grunnlaget for den typen forfall som TV representerer.
Det er et aspekt av denne arvelige sykdommen vi kaller kultur, som har gått fra generasjon til generasjon så lenge vi kan huske. Noe annet har aldri vært del av vår kultur. Denne fordummende flukten fra arbeidet som ligger bak selvrealisering har vært med oss like lenge som man har sagt at kjærlighet gjør blind.
Som sagt tidligere representerer ikke vår kultur noen absolutt sannhet om tingenes tilstand. Sannheten er at det er når man er i ekte kjærlighet at man virkelig ser, og det er tilgjengelig for alle som vil oppleve det.
God natt.
Sist endret av Mullah; 30. desember 2007 kl. 06:56.