Amfetamin
Også kalt: ‘speed’, ‘pepper’, ‘makka’, ‘amf’, ‘kvikk’, ‘guff’, 'jogg', 'fort', 'fart'

Amfetamin er et sentralstimulerende syntetisk stoff som første gang ble fremstilt i 1887, og tatt i bruk som nesedråper i 1930-årene. En la tidlig merke til at stoffet hadde psykiske bivirkninger, som økt energi, rastløshet og søvnløshet. Systematiske undersøkelser viste at stoffet gir økt følelse av energi og våkenhet. Derfor ble det gitt i stor målestokk til soldater under 2.verdenskrig.
Stoffet ble brukt for å holde seg våken på nattevakter og ved eksamenslesing. Det ble altså brukt som en slags "super-kaffe", og virkningen er da også beslektet med koffein. Det var først senere noen begynte å kalle virkningen for "rus" og derved skape et slektskap med alkohol, som nærmest har motsatte virkninger. En del stoffer har liknende virkninger, men er mindre brukt. Blant disse er metamfetamin, og fentermin (Ritalin). Amfetamin ligner på norepinephrine og adrenalin, som begge er stoffer som forekommer naturlig i hjernen og kroppen vår. Norepinephrine finnes i hjernen og spiller en avgjørende rolle for hvordan vi reagerer i forhold til stress og sterke følelser. Adrenalin er et hormon i kroppen vår som i særlig grad utløses når vi opplever farefylte situasjoner. Amfetamin forsterker reaksjonsevnen og sanseinntrykk i forhold til den ytre verden.

Det finnes mange ulike typer amfetamin, men kjennetegn for amfetamin i ren form er at det er et hvitt, luktfritt pulver. ’Utblandet’ amfetamin i pulverform er ofte fuktig og klebrig, lukter ubehagelig og har en gul, grå, eller rosa farge. Amfetamin er nesten uten unntak blandet ut med en rekke andre stoffer som for eksempel koffein, talkum, morsmelkerstatning, mel, vaskepulver, knust paracetamol, murstein m.m. Stoffet selges både som tabletter, kapsler og pulver.

Hvordan brukes amfetamin?
Amfetamin sniffes, svelges eller settes med sprøyte. Amfetamin fordamper ved høy temperatur og blir derfor sjelden inhalert. Forutsetningen for intravenøs injeksjon er at stoffet er vannløselig. Amfetamin kan påvises i blodet i ett til to døgn etter inntak, avhengig av inntaket. I urinen kan stoffet påvises noe lengre, vanligvis 2 - 4 dager og opptil en uke etter inntak av store doser. Vanlige brukerdoser varierer fra 5 - 150 mg.

Hvordan virker amfetamin?
Virkningen av amfetamin avhenger først og fremst av brukeren (spesielt kroppsvekt og kjønn), dosen, styrken, bruksmåten og ikke minst forventningene. Stoffets virkning påvirkes også av om bruker har prøvd amfetamin tidligere (toleranse), omstendighetene som stoffet tas under og eventuell kombinasjon med andre stoffer. Virkningen kommer som regel raskt etter inntak og kan vare fra ca. 4 - 20 timer, avhengig av dose. Ved lave doser fører bruk til økt følelse av energi og våkenhet. Kroppstemperaturen stiger, blodtrykket øker, pupillene utvides, sultfølelse og søvnbehov undertrykkes. Brukeren opplever ofte større selvtillit og blir ofte pratsom, opphisset, og rastløs. Noen blir aggressive. De som har brukt amfetamin i en årrekke har ofte en tendens til å ’gnisse’ (eller ’skjære’) tenner.

Større doser kan gi feber, hodepine, kvalme, svetting og svimmelhet. Bruker kan få hurtig og uregelmessig puls, kramper og kollaps. En aktiv bruker kan holde det gående i 8-10 døgn, helt til sult og utmattelse gjør det umulig å fortsette. Dette øker risikoen for psykotiske tilstander, som preges av at man opplever seg forfulgt og overvåket. Avvenning etter misbruk kan utløse depresjoner, og det kan være fare for selvmord i denne fasen. Et stort forbruk kan føre til at man bør søke psykiatrisk hjelp. Dødsfall kan inntre som følge av virkninger på hjertet, høy feber og hjerneblødning. Spesielt de som er disponert for slag, befinner seg i en høyrisikogruppe. Bruk av amfetamin påvirker også skjelettet som følge av vitaminmangel og dårlig ernæring. Amfetamin virker også etsende på tennene, og mange misbrukere har fått løse tenner. Noen som bruker amfetamin kan bli aggressive.