Vel, etter at jeg fant ut at jeg var en attpåklatt etter at alle søsknene mine som er 10, 12 og 20 år eldre enn meg flytta bort fra meg.

Broren min har en sykdom slik at han aldri kan vokse opp innvendig, han er 31 år gammel, men er en 16-20 åring i hodet sitt. Dette skapte store problemer for foreldrene mine og resten av familien, men siden jeg var minst i klanen fikk jeg minst oppmerksomhet og all fokus var på broren min.

Jeg hadde lite venner på skolen, ble mobba hver dag pga:
-Jeg var tynn
-Jeg snakket litt rart (begge foreldrene mine er svensk)
-Jeg var svensk
-Og pga religion/tro

De eneste "vennene" jeg hadde måtte jeg kjøpe meg, jeg brukte store summer penger og oftest hele ukeslønner som jeg fikk for å kunne kjøpe donaldblad i helgene og kanskje en brus eller litt godteri. Etter hvert som jeg ble eldre ble data (som for øvrig har vært med meg gjennom hele livet mitt) meget interessant da jeg oppdaget at folk begynte med noe som hette LAN!
Jeg tilegnet meg raskt kunnskaper om dette og fant raskt ut at man kunne spille sammens med andre, mange andre. Jeg ble kjent med en russer som var medlem av diverse filmutgivelsesgrupper og fikk stasj fra han. Alt stasjet jeg fikk hos han "solgte" jeg for at jeg kunne ha en nogenlunde normal kontakt med omverdnen ettersom ingen tok kontakt med meg for det var alltid jeg som tok kontakt med andre.

Senere i livet stakk to av barndomskompisene mine fra meg og jeg ble kjent med en ny.
Det virket som jeg satt igjen med ingenting, bare begge foreldrene mine. Etter at jeg ble 16, ble jeg også veldig isolert, foreldrene mine satt regler ettersom jeg var det siste barnet som bodde hjemme, jeg fikk ikke lov til så veldig mye og foreldrene mine ble ganske overbeskyttende ovenfor meg, så alt endte med at jeg fikk tak i bredbånd og jeg fikk foreldrene mine sitt soverom (som faktisk kunne vært en liten hybel, jeg hadde en gang, et bad og selve soverommet) der jeg møblerte med sofaer, bokhyller, bord, stoler og selvfølgelig pcn.

Jeg levde et "godt" liv der, jeg så de nyeste seriene, jeg så de nyeste filmene og spillte de nyeste spillene. Jeg koste meg, jeg fikk ofte drittmat som pizza, pølser med brød og hamburgere.
Jeg begynte å gro skjegg og så rett å slett ut som en slask mens jeg trasket i mine egne tanker og var deprimert, savnet omtanke og selvfølgelig jenter.
Jeg bodde faktisk på rommet mitt nå, hadde så og si ingen venner, ingen jenter jeg kunne bli kjent med osv.

Skolen gikk til helvete, jeg lærte nesten ingenting lenger ettersom ingen av lærerne gadd å hjelpe meg og når tankegangen min var: "hmm, jeg tror jeg blir for mye til bry, jeg har selvrespekten i behold og jeg liker ikke sure lærere så gidder jeg ikke rekke opp hånda for å spørre etter hjelp"
så lærte jeg lite av de fagene jeg likte best.

Så etter ungdomskolen tok livet nesten av, jeg begynte på GK elektro, gikk der noen måneder med dårlige og sinte lærere før jeg stakk derfra og slutta på elektro rett forran øynene på alle de andre i klassen (som ikke var noe aktiv selv, vi var 15 i klassen men bare tre som brydde seg om faget)
så gikk jeg tilbake til slaskelivet mitt. Jeg begynte å gjøre dumme ting, jeg begynte å kutte meg selv siden det føltes bedre ut enn all dritten jeg hadde i hodet mitt. Folk spurte hva som hadde skjedd med meg siden jeg var blitt en "emo-goth" som dagens folk så pent kaller det. Jeg var fortsatt isolert. Jeg sa ingenting, ikke engang til leger, psykologer, familie eller noen andre, jeg hadde livet i mine egne hender.

Poenget mitt er:
Jeg har sitti på glattcella fordi jeg ikke hadde noen plass å sove i tromsø by.
Jeg har vært en "kutter, en taper og lignende.
Jeg har selv prøvd å ta selvmord men noe har alltid stoppa meg fra å gjøre det og det er jeg svært gla for, jeg har vettet mitt til å takke når tankene og følelsene tar over.
Jeg har stukket fra hjemplassen min til fredrikstad.
Jeg har ganske stor livserfaring, men hvor er jeg nå?

JO, jeg har dame, jeg har store fremtidsplaner, jeg forstår hva folk sier fordi jeg har opplevd det selv, jeg tjener egne penger, jeg har fullført skole og skal starte egen bedrift og har stor fremgang innen kunst, jeg leier en fet leilighet og har det meget bra, TRASS i alt jeg har opplevd, jeg har funnet en mening med livet selv om jeg tviler på meg selv noen ganger:
-Livet er til for å leve, for å kunne hjelpe andre, for å kunne oppleve alle livets goder og alle de dårlige tingene som gir deg erfaring, livet skal man ta vare på, ikke kaste bort... når du har levd så lenge slik at du føler deg sliten og lei og ingenting går lenger opp så kan du bare tenke på å utnytte folk, utnytte at du er slapp: folk kan hjelpe deg og slik fortsetter det i en sirkel.

(ja, jeg vet det høres rart og eller ensformig ut, men, det er så mange detaljer som du kan se etter og utnytte)