Både jeg og dere vet at jeg egentlig er av dette forumet, men jeg finner ingen andre, mindre vanedannende eller brukanes plasser å poste. Dessuten er denne posten som skapt for nFF.

Som så mange andre i Norges land, har jeg hatt muntlig eksamen i det siste. I mitt tilfelle, var det 3. klasse fysikk som stod på planen. Jeg er ingen super elev. I standpunkt får jeg 4, men jeg har interesse for faget, og har tenkt til å studere bygg og miljøteknikk etter sommeren. Jeg føler jeg har god forståelse i faget, og det er bare p.g.a. 3 på tentamen at jeg ikke fikk 5 som i fjor. Alt burde ha gått glatt.

dette er min histore om det som det som begynte som en muntligeksamen, og endte i seriøse grublerier om livet .. . universet og alt.

For di som ikke vet et, så er fysikk et fag hvor du har 48 timer forberedelse, men man får ikke oppgavene før den siste halvtimen.

Så kommer eksamensdagen da. Jeg har forberedt meg brukandes, og formen er god. Når jeg stiller opp på skolen føler jeg at meg er klar, men etter som at det er minst 1 time til jeg skal "i ilden", begynner jeg å lese litt til. Mens jeg leser, merker jeg at konsentrasjonen begynner å svikte. Bena begynner å bli gele, og jeg begynner å få litt vondt i magen. Eksamensnerver er tross allt helt normalt. De andre hadde det de og.

Så kommer forbedredelsestiden og eksamen. Jeg går inn, får oppgaven, og begynner å forberede meg. Oppgavene var magnetisk felt og astrofysikk: stjerneutikling. "yess" Atrofysikk hadde jeg prioritert bort de siste to dagene fordi det er ren pugg og null forståelse. Jeg begynner å utlede noen beviser. i magnetismen, og spanderer på meg astrofysikken de siste 5 minuttene. Det stod mellom å få fullført beviset, eller å forbriske disse stjernene. Jeg valgte som nevnt det første. Konentrasjoen er nå på nivået til en full alke, og det bedrer seg ikke den neste timen.

Eksamen starter:
Stressa som jeg er, lar jeg læreren min lede ann. Han begynner å spørre veldig basic greier om hvordan de magnetiske feltene fungerer, og hvordan det påvirker partikkler. Jeg må selv dra inn de få formlene jeg tilfeldigvis husker. Begrepet Energi, noe av det viktigste i fysikken, lar han ligge helt på is. Igenting av det som kan utledes, bevises ++, lar han ligge helt på is. Når jeg ser tilbake på det nå, ser jeg at jeg skulle tatt en del mer aktiv rolle.
Så kommer elevforsøk og praksis delen. Det apperatet jeg har sittet og forberedt, et teltronrør med et krysset magnetisk og elektrisk felt, velger jeg bort til fordel for et annet mye lettere forsøk i samme sjangeren. Det går bra de første 2 minuttene. Etter det, kan jeg bare det basic. jeg kan forklare formlene bak apperatet, men å bevise at vi kan finne f.eks. elektronmassen eller eller feltstyrken kan jeg bare glemme.
Så kommer astrofysikken. Jeg serverer noen foreklede forklaringer ved å stadig gløtte bort på kladdearket jeg slengte sammen de siste 5 minuttene før eksamen. Jeg gjør noen grove feil, og en gang må jeg ta en pause på 5 minutter bare for å samle meg igjen.

Eksamen er over:
og det går opp for meg med en gang at jeg har snakket for ca 3 til 4. Mest sansynlig 3. Kanskje til og med 2. Jeg får summet meg litt. Tankene begynner å klarne nå, og jeg ser med en gang de store feilene jeg har gjordt.
Jeg mister helt kontrollen. Under en anledning slenger jeg sekken allt jeg kan i veggen helt uten å legge merke til om det faktisk sitter noen der. Jeg tenker på hva dette kommer til å bety for meg. Kanskje har jeg ødelagt sjangsen for mitt videre studie for mange år. Jeg er rolig utenpå, men tankene surrer villt i hodet mitt. Jeg husker ikke spesiellt mye av hva som hendte. Jeg vandret vileløst rundt i Oslos gater ut en mål og mening. Jeg finner ingen ting å ta meg til eller gjøre. Jeg har lyst til å bare legge det hele bak meg. Gå hjem. Nyte ferien. Men plutselig føles alt så meningsløst. jeg ser ikke gleden i ting lenger. Hvorfor lever jeg?
Tiden går, og aggresjonen erstattes med en sterk tomhetsfølelse. Tanken om selvmord sitter igjen fortsatt. Jeg spør meg selv hvorfor jeg skal gidde å leve. For meg har svaret på det spørsmålet alltid vært at meningen med livet er å nyte livet i mellomtiden. Ha det fint så lenge det varer. I øyeblikket føltes ingenting fint, men jeg forstår at dette bare henger igjen fra tidligere. Det kommer fine ganger.
Men hva om jeg egentlig ikke er lykkelig. Tenk om jeg allt i allt ikke har det bra. Føler du deg lykkelig nå kanskje? Hvis ikke, betyr det at lykken og gleden, jeg føler til daglig egentlig bare er en illusjon. Sorgen og ulykken derimot er mye tydligere for meg i øyeblikket. Den henger over meg. Hva om buddistene har hatt rett hele tiden? Er det mer lidelse en lykkelige stunder i mitt liv? Personlig tror jeg ikke på reinkarnasjon, men tanken på at livet er mer lidelse en lykke gnager i meg. Hvorfor buddistene ikke bare går og tar livet av seg med en gang, klarer jeg ikke å fatte.
I mellomtiden har jeg blitt ganske desperat. Det hele begynnte med at jeg vurderte å drikke neglelakkferneren til en jente i klassen min. Det er sikkert ikke dødelig. Jeg stakk også ned på kjemien og sjekket om de hadde noe natrium jeg kunne spise, klor jeg kunne sniffe, eller kons. saltsyre jeg kunne drikke. Der var det muntelig eksamen. Damn!
Jeg tenker på å spise innholdet i tykke sprittusj eller spise tore mengder dispendsersåpe. Jeg låner til og med tusj i skranken på skolen. Egentlig er det bare å hoppe fra 5. etasje, men det har jeg ikke nok guts til. Til slutt går jeg bort på butikken og kjøper en boks med *sjekke merkelappen* klaustik soda. 39,50 kr. Det kommer til å bli vondt, men billig.

Jeg setter meg sammen med de andre som venter på karakteren sin. Sier lite de neste 2 og en halv timene som gjenstår. Jeg sier lite. Svarer bare på et sprøsmål i ny ne om hvordan det gikk med "kniv mot strupen immitasjonen"-immitasjonen.
En gang spør jeg folk hva meningen med livet er. "Å få med seg flest til himmelen" er det første svaret jeg får. Er det noe galt i å ta en snarvei? Fucking kristelig gymnasium. De begynner å bli litt redd for meg nå. De spør om jeg er seriøs med å ta livet mitt, og jeg varer "ja". Jeg får servert noen livsløgner om detgode liv og annet bullcrap. De forstår ikke.

Sensuren kommer.
Jeg er tredjemann inn. Læreren min gliser litt, og gir meg en 5. WTF!!! Ja ja. Bortsett fra det jeg sa om astrofysikken, så var jo ikke det jeg sa feil. Det var bare jævlig kortfattet. Jeg forklarte at jeg hadde hatt fått farm lite av det jeg hadde forberedt, og de sa det hadde sett det av notatene jeg skrev under forberedelsestiden. Fysikklæreren min må ha holdt en helvetes tale for meg under evalueringen. privatskoler ass! på den galme skolen min, der jeg gikk i fjor (Nesbru vgs), ville dette vært en 3er. Ingen tvil om det. Privatskoler er så jævelig å kjøpe seg karakterer ass!

Jeg lar klasutik sodaen ligge i hondbagasjen min en uke til. Kanskje går jeg oer til noe mer humant. En colt eller noe. Deprisjonen er borte, men de ubesvarte spørsmålene består. Jeg føler meg ikke spesiellt lykkelig akkurat nå. Denne tiden er derfor et stort 0 i lykkeregnskapet mitt. Når du tenker over det, er det nok av kjipe ting i værdagen og. f.eks. å miste bussen, prøver og lekser, skumle lærere, sleipe sjefer etc. Det er ikke lett å si hva det er mest av. Lykken eller lidelsen. Det blir spennende å se hva jeg ender opp med.

Hva med deg? har du neon gode grunner til å leve?