En årsak til at familier fra visse områder i verden får veldig mange barn er fordi de har betraktelig høyere barnedødelighet enn vi her i Vesten. I disse områdene har de heller ikke fritt helsestell og andre velferdsgoder, slik at familiene er avhengige av barnene sine som produksjonsfaktorer i familien. Barna sikrer dermed alderdommen til foreldrene.
Dette er ikke ulikt systemet som fungerte i Norge inntil for ca. 50 år siden. Min far kom fra svært dårlige kår i Nord-Norge og i hans søskenflokk vokste kun 3 av 5 opp.
Mitt poeng: i fattige land og i gamle dagers Vesten er store barneflokker rasjonelt og helt nødvendig.
Jeg tror dette er en vane som våre nye landsmenn vil slutte med etter noen generasjoner.
Men jeg har ikke ord for hva jeg synes om familier som disse Duggards og deres like.
Dette kan vi bare se i naturen. Der har man to metdoer som dyrene lever etter. Det er de som har gode livsvilkår eller er store dyr satser på få avkom. Men de avkommene blir tatt godt vare på og sørges for at de klarer å vokse opp. Mens de som ikke er så store satser heller på å få avkom for å kunne sørge for at sine gener kommer videre. Men de som har store kull blir livskårene mye mye dårligere for etter som mat til gangen er ofte redusert siden de må dele på mange. Så selv om 5 går med så har man fortsatt 7 igjen. Men hvis vi alle menneskene hadde bare hatt 2 eller 3 barn så ville sansynligheten for at barna ville overleve vært stor etter som de hadde fått mye bedre levevillkår.
Så burde det vært en regel om maks barn pr. fam? Hvem vil tape tilslutt når det er mat mangel? De som er mange eller de som er få?
Sist endret av Marcen; 2. august 2007 kl. 22:18.