Har røyket tørket Amanita-skall (Det røde laget og det tynne, hvite laget rett under det røde) en gang, men tror jeg bare fikk en såkalt medium-effekt. Da brukte jeg skallet fra to store sopp.

Først følte jeg meg bare forgiftet, som om jeg hadde røyka altfor mye tobakk. Svimmelhet og svak hodepine. Men etter bare noen få minutter begynte jeg å føle meg veldig energisk og stimulert, som et fruktose-sjokk. Jeg fikk lyst til å bevege på meg og danse til raske rytmer, og fikk en euforisk følelse av å høre på musikk. Etter en stund (20 min? 40 min? en time? ikke godt å si) ble jeg litt småkvalm, så jeg satt meg ned litt og slappet av imens jeg døyvet kvalmen rimelig effektivt med litt cannabis i en vannpipe. Det sies at weed er beste kur mot amanita-kvalme, og det kan jeg skrive under på. Så fort jeg merket effekten av pipa var kvalmen byttet ut med en svak lyd av små smurfestemmer som fjaset i munnen på hverandre. Det hørtes ut som om det kom fra under sofaen, men en rask inspeksjon fruktet verken nisser eller smurfer.

Da begynte de hallusinogene effektene.

Mange beskriver Amanita-opplevelsen som "Drømmeaktig". Det synes jeg er passende. Man føler seg veldig stein og alle hendelser og samtaler høres svevende og teatralske ut, på en måte jeg kjenner igjen fra drømmer.
Det var også ekstreme visuelle effekter. Spesielt perspektiver ble oppfattet anderledes. Om jeg så over til det andre hjørnet av rommet (jeg satt i hjørnet av en hjørnesofa som tidligere var brun, men hadde nå en intenst dyp rødfarge) følte jeg at jeg så over utrolige avstander. Rommet virket tusenvis av meter bredt, selvom jeg kunne se alt tydelig. Tekannen på bordet så ut som den var tre-firehundre meter høy og stod på et gigantisk bord mange kilometer unna. Jeg løftet hånden og holdt den kanskje 20 cm. fra ansiktet mitt og ble nesten redd over hvor enorm den så ut, der den ruvet milevis opp mot taket og forsvant ned i en endeløs avgrunn mot gulvet.

Jeg forsøkte å formidle opplevelsen min til en venn som satt i i sofaen ved siden av meg, men jeg følte a jeg måtte rope for at han skulle høre meg så langt unna. Dessuten var det å forme forståelige setninger veldig vanskelig, men på en måte vi begge kunne humre av. Før jeg var ferdig med en setning var jeg så oppslukt av en annen tanke at jeg avbrøt hele tiden setninger med helt nye.

Jeg husker jeg tenkte at dette hadde vært mer nyttig i en meditativ kontekst, uten for mye snakking eller bevegelse, og da gjerne i litt større doser. Virkningen ebbet gradvis ut iløpet av to timer, men jeg har hørt om tripper som har vart i ti timer og vært veldig intense.

Selv om opplevelsen egentlig ikke kan sammenliknes med Semilanceata (forståelig nok, da Psilocybin og Muscimol/Muscarin påvirker hjernen svært forskjellig) vil jeg påstå at ved høye doser er Flein WAY mer intenst, ihvertfall psykisk sett.

Skal gi grundigere tilbakemelding etter å ha blitt bedre kjent med lille, vakre Amanita