The Smiths er absolutt musikk for tunge tider, sanger som Well I Wonder, I Know It's Over, Heaven Knows I'm Miserable Now osv er helt fantastiske. Alle albumene og stort sett alle sangene er stort sett veldig bra, og jeg har store problemer med å finne en favoritt. Johnny Marrs følsomme komposisjoner, og Morrisseys tekster som omhandler blandt annet ensomhet, tapt kjærlighet og generell melankoli er helt suverene.

Elliott Smith er vel kongen når det kommer til deppemusikk.
En del tekster er historier om forskjellige folk han møter og lignende, mye veldig følsomme saker.
Andre sanger om narkotika og avhengighet, men kan like gjerne handle om selvmord, eller begge deler.
Han ble faktisk ikke narkoman før innspillingen av sistealbumet, men allerede i førstealbumet er han innom temaet.
Figure 8 er ett greit album å starte med, og sanger som everythings means nothing to me og happiness er blandt mine favoritter.
Ellers er alt han har gitt ut, fra de to første albumene selvtitulerte Elliott Smith og Either/Or som består av kun gitar og vokal, til sistealbumet From a basement on the hill som er tidvis ganske psykedelisk rock, men også bare han og gitaren, utrolige bra album.
Han ble kjent med sangen Miss Misery fra filmen good will hunting, som han var nominert til oscar for, og som han spilte på oscarutdelinga i 1997.
Han døde i 2003 etter en krangel med kjæresten mest sannsynlig stakk seg selv i hjertet. Noen har selvfølgelig beskyldt henne for å ha utført knivstikkinga.

Bright Eyes er også en skikkelig sutrekopp, og han har gitt ut mye ganske middelmådige sutrepop-plater men favorittplata mi er Fevers and mirrors.
Den omtaler blandt annet selvmord, desperasjon, kjærlighetssorg, kjip barndom osv.
Musikken er skranglete og man hører virkelig desperasjonen i den.