I politikken snakker en om nedskjæringer i psykiatrien, når man ser at dagens samfunn med totalforbudslinjen som Norge har valgt å legge seg på, og eventuelt også med en mer liberal holdning, vil predikere om en fremtid med økt behov innenfor behandlingstilbud til helt nye eller allerede eksisterende pasientgrupper som bare vil øke i antall - om ikke noen reformer snart blir funnet tilfredsstillende å forsøke. Dette er hva jeg kaller motstridende. Hvordan skal en få gjennomført noen reformer hvis en kutter ned på ressursene?

Bjarne Håkon Hanssen har interessert seg på rusomsorgsfeltet og for å vise en slik åpenhjertig forståelse plasserer et reformforslag for de tyngste heroinmisbrukerne på agendaen. Ikke uventet møter slik nytenkning motstand i den konservative delen av vårt samfunn, som mer enn den grunnen at de mener det ikke er en akseptabel løsning på sikt, ser på prislappen for hele tiltaket som vil ramme samfunnet generelt, og spør seg selv om tiltaket er verdt en slik ekstrakostnad på en allerede tungt og belastet område for den norske pengebeholdningen - i tillegg til at praksisen vil i grunn stride mot den totalitære nulltoleransegrensen som Norge har lagt seg på politisk, og som inntil noen år tilbake også var generell oppfatning blant de faglige miljøene.

Men ettersom problemet utviklet seg annerledes enn hva som var opprinnelig tilment dagens ordning både i ruspoliklinisk og i psykiatrisk sammenheng har stadig flere spurt seg selv om dette er veien å gå - eller om det må finnes bedre alternativer der en får gitt et mer adekvat tilbud til alle representasjoner av denne samfunnsproblematikken. Det finnes ingen tvil av at hver enkelt gruppe har sine ulike behov som vil bli samfunnsmessig viktig å ta til følge, ettersom dagens ordning i praksis ikke har fungert som ønsket.

Det vil for noen fagkyndige på området, være helt uaktuelt å måtte følge opp dagens ordning hvis den ikke har et forbedringspotensiale eller viser forandring i den positive retningen. For disse mener isåfall at norske politikere kaster bort mye penger på en praksis som da i betydningens forstand ikke fungerer, hvilket er helt meningsløst. Men den inngrodde stigmatiseringen av rusmisbrukere er gjeldende for fagpersonell som for resten av befolkningen generelt også, så det foreligger selvfølgelig en motpol til denne gruppen representanter av fagkyndige i rusdebatten, og disse kan vi her kalle konservative.

Deres krav er at det skal fremlegges en sikker og tilfredsstillende alternativ før dagens ordning i praksis bør forandres og slik vil selvsagt de ulike forslagene til slutt havne til disputt. Og fremfor alt veies opp økonomisk kontra utsiktene det er tale om i forslagenes forventninger av resultat. Her sier det seg selv at det vil mest sannsynlig være umulig å holde seg hundre prosent objektiv på de omfattende diskusjonene, som tar for seg dagens gjeldende problemstilling og hvordan en anslår det vil ligge an i fremtiden.

På dette område innvilges det stadig mere penger mer eller mindre maskert i studier eller lignende tittel som ikke direkte avslører at det er økonomiske hensikter bak, og har derfor til hensikt enten å beholde eller få satt igang prosjekter som omhandler reformer eller motsatt - å fortsatt holde en strikt linje på rusmiddelfronten (egen vurdering, ikke allment representativt).

Dette er spesielt på det sosiale og antropologiske planet tror jeg, siden jeg ser noen klare skiller mellom forskningsrapporter innenfor for eksempel psykologi/psykiatri, sosialantropologi/sosiologi og rusmiddelomsorg/ruspoliklinisk samt i medisinen (skolemedisinen) og andre mer eller mindre såkalt nøytrale forskningsstudier, som per definisjon da vil kunne diskuteres i all uendelighet om innehar den faktiske nødvendige objektivitet sett med et samfunnspolitisk synspunkt, heller enn det vitenskapelige, som aldri vil bli bedre enn noen fremsatte teorier på fagområdene.

Alt er diskutabelt i politikken og de fagkyndige miljø og representasjoner i samfunnet som direkte eller indirekte blir rammet av problematikken så som sosial- og trygdeetat, jus- og politivesen, ulike interesseorganisasjoner og pårørende, samt sikkert mange andre grupper jeg ikke kommer på i farta. Så den reelle løsningen som ligger foran oss og er på nær vei en reform i ordets forstand i rusmiddelomsorgen i første omgang, er å skille mellom dobbeltdiagnosepasienter og vanlige rusmisbrukere - der det kanskje blir en fellesforståelig tilnærming i behandlingsprosessen, men som i grunn er ute etter å finne et klart skille med vitenskapelig støtte for i øyemed å få avløst dette problemområdet.

De strebes etter å få tilnærmet seg forskjellige behandlingstilbud for en gruppe som består av like store forskjeller som resten av befolkningen - og nå er fordelt på to ulike grupper som består av like mange forskjeller. Så er spørsmålet hvem defineres innefor hvilke felt og hva da med de som faller utenfor begge kategorier, hvilke tilbud kan en gi disse? For det vil fortsatt eksistere bare psykiatriske pasienter og bare moderate brukere eller problemkonsumering som ikke vil falle godt igjennom med de nevnte to grupper i behandlingstilbud eller annen tilnærming, og som fortsatt må få vedlikeholdt allerede gjeldende kvaliteter i behandlingstiltakene eller bedrede vilkår.

Den samme muligheten for reformasjon eller tidlig intervensjon som allerede fastlagte og kartlagte grupper får er ønsket å gjelde massene som representerer rusmiddelomsorgens målgruppe. Brukermassen er derved blitt definert i forhold til den tidligere så vante enten/eller-holdningen, som lød slik at enten var du rusmisbruker eller så var du ikke. Til og med skolemedisinen har motvillig åpnet øynene for at det muligens fins noen uklare nyanser et eller annet sted, men som de naziene de er (etter egen mening og litt sarkasme), så vil det kreve betydelige resultater med positiv fortegn for å endre en ellers så stivpyntet og konservativ syn, inngrodd innstilling til rusproblematikken og som i mange psykiatriske områder og spesielt i ruspoliklinikken anses som gammeldags (også baser på egne konklusjoner og ikke nødvendigvis representativt. Men det er tvilsomt om de begge er like nazi, ihvertfall ikke i psykologien).

Så rusproblematikken må ikke bare reformeres på et felles område men innenfor de ulike representasjoner i fagmiljøet også, fra nazi skolemedisin til konservativ psykiatri til liberal ruspoliklinisk psykologi og inn til rusmiddelomsorgen, som i tillegg til å inneholde reformasjonsproblematikken i de tyngre faglige områder, vil også måtte få reformasjoner på plass i de andre berørte baner som direkte eller indirekte blir tilknyttet problemområdet - som sosial- og trygdeetat, jus- og politivesen, interesseorganisasjoner, kanskje skoleområder som sosialantropologi, pedagogikk osv også.

Tilslutt må økonomene, politikerne og de generelle andre fagsterke representanter som politisk sett er flinke til å slikke rumpa ren for møkk hos konservative politiske grupper, som selvsagt sier det samme om representanter for de liberale politiske gruppene også overbevises, og en endelig avgjørelse må tas på regjeringsplan som oftest slikker ræv på enten sittende statsministerkandidat, kommende statsministerkandidat, tidligere statsministerkandidater og selverklærte statsministerkandidater - som i overført betydning betyr at de bare er interessert i å slikke egne ræv, så en helhetlig løsning på denne problematikken skjer ikke før fjerde torsdag i juleuka, og det kan bli lenge til!

Men positivt er det at det meldes på de fronter om forandringer i anmarsj og det samme sier man om 2012 konspirasjonsteorier også. Om det derimot er like spennende som sistnevnte gjenstår å se. Mitt tips er at finsk fjernsynsradio er å foretrekke, og julenissen kommer kun de gangene det er jul eller nasjonal politisk valg. En politisk utfordring i denne sammenheng: Correct me if wrong!