Før en blir altfor provosert, er det viktig å skille litt på hvor langt i bruksmønsteret en person har kommet før det endelige synspunktet skal tre frem. For eksempel vil en som misbruker stoff daglig være av samme oppfatning som deg, men ha et større behov for utenforstående bidrag til å komme seg ut av en mulig negativ bruksmønster. Dessverre er det mange som er av den oppfatning at ved å stenge vedkommende ute, vil disse kanskje forstå alvoret i uvettig bruk. Disse er som regel ikke klar over at deres måte å reagere på, kan bidra til at bruksmønsteret forverrer seg.

Likevel er det ingen grunn for brukeren å ikke akseptere at det vekker bekymring blant foreldre og venner, siden disse naturlig nok har en generell oppfatning av stoff. Med dette i tankene, er det voksent å forstå den sterke reaksjonen, mer enn å la seg provosere av slikt! Det som tiden ofte viser, er at de som klarer å forholde seg til et normalt liv og et moderat bruk, har som regel vunnet aksept innad i familie og blant venner.

Jeg vil påstå det at å la seg provosere er en like stor overreaksjon, med tanke på at en bør være klar over hvilket risiko man tar ved å bruke stoff, som det er å støte ut en venn etter en gangs erfaring med et tilsynelatende ufarlig men uforutsigbart rusmiddel. En må være klar over at det er forbundet en viss risiko inne i bildet, som er grunnen til reaksjonene man møter fra familie og venner! Det oppstår ikke bare av seg selv, og som jeg nevnte tidligere, vil tiden vise seg om du vinner den generelle aksepten på bakgrunn av ditt bruksmønster.

Ja, det er en overreaksjon en møter som følge av sitt rusmisbruk eller -bruk fra ulike hold, men dette kan forandre seg til en forståelig reaksjon hvis det med tiden skulle vise seg at bruksmønsteret tar en alvorlig vending, du får en fysisk eller psykisk skade som følge av stoff, noen i ditt nærmiljø blir innblandet eller offer som følge av stoffmisbruk eller omstendigheter rundt stoff og andre negative erfaringer som alltid er en viss risiko forbundet med stoff - og som er det første dine nærmeste eller pårørende bekymrer seg for når de oppdager stoffbruk på en eller annen måte.

Så det er i bunn og grunn brukeren selv som avgjør hvilket følger han setter seg ut for, og der må overreaksjon føres opp på risiko-listen. Ellers har man, etter min mening, ikke reflektert grundig nok på hvilket risiko som er forbundet med stoff!

Derfor er det liten vits i å la seg provosere, men heller bruke tiden fremover til å vinne den aksepten som skal til for at en stoffbruker, uansett stoff-relasjon, skal fortjene fra sitt nærmiljø på bakgrunn av generell oppfatning vedrørende stoff i samfunnet. Med andre ord ligger bevisbyrden på deg, ikke omvendt. Første skritt til å vinne aksept, er å ikke la seg provosere av slike reaksjoner, men finne en løsning eller kompromiss. Om det er moderasjon, holde det skjult, finne andre venner med mer liberal holdning eller å slutte helt vil være avhengig av den situasjonen en selv befinner seg i og omstendighetene rundt. Å la seg provosere hjelper ihvertfall ikke på situasjonen, det medfører som du selv erfarer - en dyp konflikt.

Jeg råder deg til å finne en annen løsning. Dette har du i bunn og grunn valgt selv, og burde ha visst før du begynte med stoff! Hvis ikke, er jeg usikker på om du var voksen nok til å prøve stoff i utgangspunktet. Jeg snakker av erfaring, så det må legges til grunn for denne refleksjonen - ikke som noe udiskutabelt, så har jeg opplyst om det!