Før jeg legger ut om effekt vil jeg bare få sagt et par ting vedrørende konsum.
I løpet av det siste året har konsumet mitt flydd i været i forhold til det nivået jeg har holdt meg på i... si en fem seks års tid. Til nå har jeg hatt en moderat stigende kurve; jeg har alltid holdt meg til helg- og feriemoro og jg har aldri røyka mornings eller nattings, okay, på hyttetur har jeg vært fjern fra morgen til kveld i en uke, men det er litt sånn untakstilstand.
Det siste året har det kommet en plutselig knekk i kurven, etter mange års moderasjon og selvkontroll (jeg ble sur fordi venna mine kom fjerne på skolen, evt bare røyka masse kvelden før, I was a fucking square...) har jeg bare tatt av. Kanskje det er kulturen vår på at hele uka er en lang helg eller bare at det er chill med en liten fjoner etter jobben, men nå røyker jeg flere ganger i uka istedenfor kanskje et par ganger i helgene, helt plutselig. Doseringene har også flydd i været.
For å komme tilbake til poenget; det jeg har opplevd med rusen etter at forbruket eksploderte er at den ofte oppleves som langt fra behagelig. Jeg har alltid hatt lav toleranse for hasj og weed, altså, jeg har blitt god og fjern på veldig lite men har klart å få i meg ganske mye likevel. Nå som jeg røyker mer av gangen går jeg kanskje mye letgtere "over", ikke veit jeg.
Man kan jo tenkes at å gå litt i detaljer er opplysende for den generelle leser:
En lang periode opplevde jeg konstant deja vu i fjern tilstand, noe som senrer spredte seg til min edru tilstanbd. Først var det litt morsomt, sånn: "Høhø, dette er jeg heeeelt sikker på at jeg har opplevd før!" men etter et par timer med "Dette har skjedd... og så sa du AKKURAT DET... og så var den katta der på andre sida av veiden... og så prøvde jeg å oppleve noe jeg aldri hadde gjort før!!" så blir det hele ganske jævla slitsomt. Det ente i at jeg begynte å overanalysere, jeg gikk i meg selv og oppdaget at det måtte være hjernen min som var litt midlertidig "feil skrudd sammen", at sanseinntrykkene nådde hukommelsessenteret mitt før jeg var i stand til å reagere på dem eller i det hele tatt "oppleve" dem, noe som førte til at jeg gikk rundt og bare "Whoah... Whoah... Whoah..."
Senere ble jeg manisk opptatt av å lete etter ting jeg ikke hadde oppplevd før, avvik fra det jeg så på som en gjenopplevelse av en faktisk tidligere gjennomlevd situasjon, jeg glemte alt om hukommelsessenter og sanseinntrykk og lette etter ting jeg faktisk aldri hadde lagt merke til før. Dette hjalp fra tid til annen, men antageligvis bare fordi jeg klarte å konsentrere på ting litt bedre og ikke ble så opphengt i hele deja vu-greia. Eller så fungerte det hele bare som en distraksjon, I don't know.
Spoler vi litt lenger frem i tid har deja vu'en forsvunnet, med enkelte tilbakefall, spess på LSD, men blitt erstattet av en enorm følelse jeg bare klarer å beskrive som sosial angst og tomhet. Jeg er kjent fpr å være et ganske levende, livsglad og ikke minst utadvendt vesen, og tidligere syntes bare hasj og weed til å forsterke disse egenskapene, men nå virker ofte røykings hemmende, eller i beste fall nedsettende. Jeg kan fortsatt la meg fordype helt i mine egne ting, men "gnisten" min synes jeg å ha mistet helt. Tidligere ante ikke foplk om jeg var fjern eller full. En kompis av meg tok opp en video av meg mens jeg skal demonstrere hvordan man føkker opp en joint eller noe, og han spør meg rett ut "Er du loka nå?" Jeg så litt sløvt opp i kamera og smilte "Dødsfjern! Vi røyker mer!" Det gjorde vi, men humøret, humoren og hele personligheten min forble den samme happy go lucky Appleseed, kanskje bare litt mer sulten og enda mer innsunket i sofaen.

I et øyeblikks selvinnsikt ser jeg at problemet kanskje ligger i dosering.. Jeg skylder det på dårlig selvbilde, mental svikt, psykologiske lidelser... Kanskje det hele bare handler om å ta det litt med ro...
Når jeg røyker med fattern opplever jeg ikke så mye av "plagene" jeg har slitt litt med, og jeg mener virkelig plager, for å røyke en blås pleide å være en sentral og positiv del av tilverelsen min. Hadde det en gang bare vært sånn at det var dette som var selve rusen hadde det vært én sak, men jeg føler meg faktisk frarøvet noe jeg håper jeg vil finne igjen en høstkveld rundt et sprakende bål med et par kompiser, kjæresten min og et munnspill.