Allright folkens!

Stoff: 2-ci (etter all sannsynlighet)
Mengde: 0.25g - 0.30g
Inntaksmåte: Intravenøs injeksjon (sprøyte)
Visdomsord: IKKE PRØV!

Alt er ikke alltid som man forventer her i verden, det er nå sikkert. La meg fortelle deg om en hendelse, 2 uker siden, som inntraff meg og en god kamerat.

Vi skulle handle "speed" av en bekjent rundt klokken 03:00 natt til lørdag 21 oktober om jeg husker riktig. Vi ankom stedet, og vedkommende som satt på "speeden" jeg skulle ha møtte meg i døra, med et veldig fjernt blikk. Det var tydelig at vedkommende hadde inntatt en større dose MDMA, GHB og gjerne en del beroligende tabletter tidligere på kvelden. Med andre ord, så vedkommende meget "stein" ut, og oppførte seg deretter.

Etter mye om og men, skulle han overrekke meg de to grammene med "speed" jeg skulle ha, inne i stua, hvor jeg og kompisen min satt utolmodig og ventet. Jeg fikk servert to poser, som angivelig inneholdt "speed" begge to, valgte ut en av de, og begynte straks å "mekke" opp to heftige skudd. Et til meg selv. Og et til kompisen min.

Etter noen minutter bar det inn på badet, for å sette skuddene, vi begge hadde ventet lenge på. Siden kompisen min ikke bruker sprøyter daglig, ønsket han at jeg skulle sette skuddet på ham. Det gjorde jeg.

Så var det min tur.

Jeg begynte å stikke i armen min, på jakt etter en samarbeidsvillig blodåre, og gjerne 10 sekunder etter jeg begynte å lete, så bingo. Der traff jeg. Smilte litt for meg selv i det sprøyta mi fyltes med blod og injeksjonen skulle til å begynne.

Jeg hadde mekka to usedvanlig kraftige skudd, siden det var lenge siden jeg hadde hatt sist, og vi var begge enige om at det var noe vi trengte.

I det jeg skal til å starte injeksjonen min, kaster jeg et blikk opp på ansitet til kompisen min som sitter rett ovenfor meg på baderomsgulvet. Han har nettopp fått sitt skudd. Jeg blir møtt av det "tommeste" blikket jeg noensinne har sett, og reagerer spontant med å spørre: "Går det bra?". Hans reaksjon var et raskt "Nei", etterfulgt av at han bøyde seg over toalettet og brakk seg.

Jeg tenkte ikke mer over det, siden det ofte er en vanlig reaksjon hos en person som gjerne ikke er så vandt til sprøyter. Jeg sa: "Åja, det er ikke farlig å spy litt, bare slapp av, det går bra".
Så bøyde jeg hodet mitt ned igjen, og satt skuddet på meg selv.

Neste øyeblikk føler jeg en plutselig, og uvanlig "ising" gjennom armen min. Og første tanke som treffer meg er :"Hva FAEN var DET for noe?!"
5 sekunder etterpå snur jeg hodet mot veggen, og plutselig begynner jeg å se en masse "streker". Som "støy" på en tv-skjerm.

Jeg forstår raskt at dette ikke var "speed", og reagerer spontant med å reise meg, og løpe inn i stua. Mens jeg løper inn, roper jeg igjen: "HVA FAEN har vi fått i oss?!?!"
I det jeg kommer inn i stua, og ser på de 4 personene så er der, forvandler plutselig samtlige seg om til dyr/monster.

Så sier det BANG!

Som et slag i trynet, maksimalt 10-15 sekunder etter injeksjonen forsvinner HELE verden for meg. Jeg kan ikke forklare det.

ALT blir flytende! Og fantasifigurer dukker opp foran meg, og forteller meg ting som: "Haha, der lurte vi deg. Det fantes ingen virkelighet allikevel. DU ER ALENE! DU ER ALENE!."

Det var helt forferdelig. Jeg husker følelsen. Følelsen av at jeg bare ville føle trygghet. Nesten som "trygt-hjemme-hos-mamma-følelsen." Men at jeg allikevel var nødt til å innse at den følelsen ikke fantes. For det fantes ingen virkelighet. Og siden det ikke fantes noen virkelighet, så gav jo alle fantasi-figurene faen. Og jeg husker jeg følte meg såååå alene.

Jeg husker også at "jeg", så opp på alle personer som noengang har gjort meg noe vondt. Plutselig begynte alle å rope: "oi oi oi oi oi". Og med det samme, var det som jeg falt bakover. Etter at jeg hadde falt, så ble jeg drept. Av flere tusen "metall-stenger" som skar seg gjennom hele meg som et egg i en eggskjærer.
Dette gjentok seg hvertfall 100 ganger, som jeg kan huske det.

Det var også ett tidspunkt der det kom en "fantasi-figur" og sa: "Se nå, nå forsvinner oksygenet". Og det gjorde det faen meg også. Sammen med resten av verden som bare var blitt en flytende, ubetydelig masse forsvant også oksygenet. Og jeg klarte ikke å puste.

Det er det jeg husker, sånn konkret, ifra den kvelden.

Det neste jeg husker er når jeg blir vekket på hjerteavdelingen på sykhuset av en sykepleier, som spør om jeg vet hvor jeg er hen. Jeg svarer, i all forvirrelse med nei, og blir møtt av en rolig latter av vedkommende, som etterpå forklarer det hele for meg.

Jeg hadde ved 08:00 tiden lørdag morgen blitt funnet, sammen med kompisen min. I vegkanten, kun ikledd boksershorts og t-skjorte av en politipatrulje.

Kompisen min var i koma, men jeg lå å skallet hodet ned i asfalten. Jeg hadde vært umulig for politiet å håndtere. De hadde trengt 4 menn for å holde meg i ro, og legge meg i jern. Jeg var forslått, og helt jævlig, hadde de fortalt foreldrene mine.

I det jeg ble tatt inn på akutten hadde jeg fått krampetrekninger. Akkurat som et epilepsianfall. Og jeg hadde brølt på en måte som politiet, og sykepleierne senere forklare som; "Det verste de hadde hørt noengang". Jeg hadde brølt, som hu kjerringa i exorcisten. Rett ifra magen, som om jeg var besatt av noe og holdt på å bli drept.

I min virkelighet, var det jo akkurat det som skjedde.

Jeg våkna selv på sykehuset senere på lørdags kveld, og brukte lang tid på å stokke tankene, og forstå hva som hadde skjedd. Skal også, helt egentlig, prise meg lykkelig at jeg faktisk i det hele tatt overlevde det hele.

Jeg har enda ikke kommet helt til meg selv. Og sliter med sterk angst og frykt etter det som skjedde.

Syns det er meget uansvarlig å selge et så utrolig sterkt hallusinogen som "speed". Særlig når 2-ci faktisk også er dyrere. Det setter meg igjen med en et spørsmål om hva hensikten i det hele tatt var. "Just for the fun of it?" liksom. For å se hva som skjedde med oss? Såklart kan det hende at vedkommende som solgte, trodde det var "speed" han gav, men allikevel...

Dæven døtte altså...