Jeg syns du skulle prøvd en samtaleterapi for dette problemet. Jeg deler ikke den optimismen de andre i tråden har med at dette er noe som går over av seg selv. Samtaleterapi i bearbeiding av angst holder jeg på med i dag, og den foregår vel sånn cirka slik jeg prøvde å vise deg. Psykologen kartlegger ved å stille deg et spørsmål relevant for hans mistanker, for eksempel om du opplevde mobbing.

Mobbing er det rundt 40%-50% av de med sosialfobi som har opplevd ifølge den lenka jeg la ved. Når han har kartlagt de områdene som er relevant ut fra hva du forteller er problemet, går han dypere inn i problemstillingen. Han spør deg sikkert om hva det verste du kan tenke deg blir tilfelle, og et eksempel på det. Dette er for å få deg til å tenke grundig på problemet og deretter forsøker han å relatere til noe positivt du kan bruke.

For eksempel kunne det kanskje være oppmerksomheten til klassen som ble vanskelig, og veier det opp med noe positivt som at trådstarter fikk gode karakterer. Det for å bevise for trådstarter at lærerens psykiske historie har kanskje ikke noe å si på karakteren, det var rett og slett en fortjent 5'er! Etter at dere er ferdig med kartlegging og analysering så kommer gjerne forslag til ting en kan gjøre for å imøtekomme og bearbeide problematikken, som for eksempel det at en går og utøver sosial atferd med medelever ved å ta opp hvor mye en gruer seg til fremføringa og hvor kjip de siste presentasjonene har vært.

Dermed kan trådstarter se med egne øyne hva andre medelever tenker om det, og det vil overraske meg veldig om ikke en del av frykten hans ligger i hodet - noe som han forhåpentligvis etter hvert vil forstå. Jeg personlig har dratt godt nytte av samtaleterapi der angst har vært fokuset, og har via psykiaterens ønske om selvinnsikt oppdaget flere ulike måter å bearbeide angst på - men det går sakte! Og derfor er jeg ikke så veldig optimistisk når det gjelder antydninger til at slikt går over av seg selv bare ved å øve. Jeg håper jeg tar feil..

NB!
Jeg plukket ut den artiklen for at du skulle se at alt du nevnte i første post viser likheter til sosialfobi. Du har hatt en problemfri barneskole-erfaring, problemene vokste i ungdomskole-perioden og har fulgt deg til videregående skole. Du har hatt varierende sosiale forhold hvor problematikken svingte og endte på at du mener jenter forstår deg bedre enn gutter. Du har ikke blitt mobbet, men følte deg ydmyket av læreren din da du tok den presentasjonen om den irske fyren, i tillegg har det vært tendenser til småerting.

Hvis småertinga har pågått over tid kan hjernen registrere det som en negativ erfaring nært knyttet til mobbing. I tillegg har du prestasjonsangst, du opplever at ord struper i halsen og glemmer ting som er relevant for presentasjonen. Svette, hjertebank og skjelving er noe jeg tipper på du opplever også. Ikke bare det, men tendensen har utviklet seg fra ungdomskole til videregående og kan vare til universitetet. Det er mye spilt tid for kanskje noe du ikke klarer å komme bort fra uten litt terapi?