Heisann
Jeg har ett ganske stort problem ang skole..

Først kan jeg kanskje begynne å fortelle litt om meg selv.
- Jeg er 16, blir 17 år gammel først og fremst, og går på vgs.
Når jeg var mindre, dvs når jeg gikk på barneskolen, så var jeg egentlig ganske utadvent men på en annen måte litt forsiktig når det angikk stemmebruken.. Jeg kunne gjerne stå forran klassen og fortelle vitser, jeg elsket det der. I begynnelsen av barneskolen hadde jeg bare ett par venner, og de fleste var jente venner( Ikke det at det var altfor mange, men det var ett par). Jeg vokste til og jeg fremdeles elsket å stå forran forsamlinger og rett og slett vise meg frem. Men etter hvert "tørde" jeg ikke å snakke så mye med jenter mer, mens andre gutter fikk motsatt virkning at de begynte og snakke mer med jenter, holdt jeg meg mest med "gutta".. Joda, jeg likte fremdeles å være i søkelyset i 6. klasse meldte jeg meg selv som elevrådsleder.. og på 17. mai holdt jeg tale forran hele skolen og foreldrene til elevene, jeg var selvfølgelig skikkelig nervøs; tror det var en av de første gangene jeg hadde følt skikkelig nervøsitet(Viss det er ett ord).
Men litt tilbake til det jeg sa om at jeg ikke "tørde" å snakke med jenter mer.. Det er mer eller mindre riktig det jeg skrev, men det var bare å SNAKKE med jenter som var tingen. Jeg sendte fremdeles utallige meldinger med dem, men jeg sa rett og slett ikke noe face2face.
Jeg var også ganske forelsket i en jente på den tiden, og til slutt hjalp noen kompiser av meg med å backe meg opp til å spørre denne jenten, noe som selvfølgelig skjedde via SMS.

Så begynte jeg da på ungdomskolen, det var vell gjerne der det begynte å bli litt værre. Jeg snakket fremdeles nesten bare med jenter via sms og msn, men jeg klarte nå å føre en liten samtale i ny og ne på fritiden. Jeg var ganske stille til vanlig. Og jeg klarte fremdeles og stå og fremføre ting forran klassen helt greit. på ungdomskolen gikk jeg i en ganske "morsom" klasse vil jeg kalle det.. Alle hadde selvironi, og vi "mobbet" hverandre så og si hverdag. selvfølgelig gikk det ikke innpå noen, for dette skjedde nemelig med hele klassen.. etter en stund så ble jeg mer og mer med i samtalene. Og jeg klarte til slutt å bli kvitt det problemet med å kun klare å snakke med jenter via sms og msn.. Jeg kunne nå bli sittende å snakke i timesvis, jeg fikk fler og fler jente venner igjen, og jeg elsket/elsker og være omringet av jenter ikke det at jeg har noe mot gutter, men jeg følte/føler at jenter forstår meg bedre enn gutter. Noe av dette kan være fordi de guttene jeg er med, skal liksom være så "tøffe", og jeg er kanskje en mer føleles messig gutt..Jeg føler også at jeg kanskje ikke kan være så mye med jenter fordi det er liksom imot "gutta".. de føler det som at jeg ditcher de for jenter.. Og det liker de ikke så godt.. jaja.. Men min allerbeste venn er liksom en gutt, og han kommer jeg ikke til å sette noen forran, bare så det er sagt..

Jeg børr vel også nevne at rett før konfirmasjonen min, skilte begge foreldrene mine seg, og jeg hadde en skikkelig dårlig periode en stund, dette skjedde da i slutten av 9. klasse(Jeg hadde fortsatt ikke noe problemer med å fremføre ting). Dette tok helt knekken på meg en stund. Det er vell kanskje etter dette problemene med fremføringer kommer; Når jeg tenker over det. Etter sommerferien, begynte jeg og røyke og snuse følte kanskje at dette hjalp litt på nervene( Vet ikke hvorfor).

Ja, da var det 10. klasse, jeg var verken redd for å snakke med jenter eller si ifra om ting jeg ikke likte.. men fremdeles var jeg litt forsiktig.
Det begynte da forsiktig med noen fremføringer, jeg ble rett og slett skjelven i stemmen, jeg stammet mer og mer på ordene, og fikk hjerneteppe.. Dette utviklet seg mer og mer!

nå når jeg er begynt i vgs. så tenkte jeg at dette kanskje skulle gå over med ny klasse(Tenkte at det kanskje var klassen som gjorde meg nervøs). Men neida, dette blir bare ett større og større problem for meg.. Og her er tingen; Jeg har ingenting imot og reise meg i klassen og skrike noe helt dumt ut klasserommet.. Jeg klarer og drite meg selv fint ut forran alle og enhver.. MEN fremføringer klarer jeg rett og slett IKKE å takle.. Jeg prøver å manne meg opp hele tiden før fremføringen, men nei til ingen nytte.. det begynner allerede etter andre setningen.. Jeg får helt hjeneteppe, stammer som aldri før, og skjelver som en mann som ser døden i øynene..

Jeg lurer rett og slett på om jeg burde oppsøke psykolog.. men jeg ville høre med dere her inne først hva dere har å si om situvasjonen og om dere har noe erfaring på dette emne.


EDIT: Det ble sykt mye off-topic her og ganske rotete, men jeg føler det er viktig i tilfelle det er noe som kan ha gjort at jeg har fått denne utviklingen fra tideligere i livet..

Mvh
Hjelpeløs gutt16år.