Beklager å ta opp en gammel tråd, men heller dette enn å lage en ny.

Altså. Fikk endelig utslag her om dagen (eller skal jeg si natten?) med LD. Gidder ikke fortelle hele historien men jaget en mann inn i et lite rom hvor to andre personer var fra før. Idet jeg spenner opp døra er det ingen å se, ser bak døra og ser ingen. Det går opp for meg med en gang at dette er umulig og at dette er en drøm.

Ble veldig begeistret, men klarte å roe meg. Men da kom det en tanke til meg: i drømmene er det bare jeg som eksisterer. Alle andre eksisterer kun om jeg vil de skal eksistere. Egentlig er jeg en person helt alene i drømmeverden.

Jeg har også hatt som intensjon å "søke meg selv" i drømmene i håp om å finne ut mer om meg selv. Fikk da noia i drømmen om hva jeg ville oppleve. Det hele endte med at jeg valgte å vekke meg selv. Og joda, angrer svært på dette!

Følelsen av å forstå at jeg drømte var som følelsen du får på den første oppturen på fleinsopp. Som sagt, det som plaget meg mest var at jeg egentlig var "alene" i drømmen og at jeg var redd for å møte meg selv.

Noen gode råd/tips for å unngå å få noia for seg selv og denne ensomhetsfølelsen/tanken når du er i drømmen?