Jeg føler det slik: Jeg har i flere år investert tid og tanker på denne serien, som er full av mysterier av både historiemessig, fysisk og metafysisk art. Jeg ble underveis forsikret om at alt kunne forklares, og at dette ville komme etterhvert. Personlig var jeg hakket mer opptatt av de tilsynelatende fysiske fenomenene (røykmonsteret, tidsforskyving, elektromagnetiske anomalier osv) enn de filosofiske og metafysiske (døde og vandøde som kun var synlige for enkelte, Lockes inderlige og urokkelige tro på at alt hadde en mening, osv), og hadde frem til siste sesong fremdeles et håp om å få forklart noe av dette, samt få nøstet opp en del løse tråder fra tidligere sesonger.

I stedet ble det hele skrudd totalt over i filosofien og metafysikken, og alle de tingene jeg har lurt på i løpet av serien betyr liksom ingenting lenger. Ikke bry deg om hvorfor eller hvordan røykmonsteret lager elektromekaniske lyder og fremstår som en slags sansende nanotåke fra en fjern cyberpunkfremtid, bare godta at det er en person inni en magisk røyksky og at han ble sånn av lyset under øya. Ikke bry deg om tidsforskyvingen, tidsreisene og det at øya virker 'gjemt' for resten av verden, bare godta at øya er magisk. Ikke bry deg om løse tråder og alle spørsmålene som har akkumulert seg i løpet av årene, da disse likevel aldri hadde noen betydning for konklusjonen, nemlig at øya var en slags magisk propp som holdt ondskapen fra å ødelegge verden, at det finnes eksistens etter døden og at man går inn i den sammen med menneskene man var sammen med i den viktigste fasen av livet.

Selv om jeg underveis og i økende grad forsto at dette var retningen det tok, føler jeg meg en smule lurt. Nesten som om jeg skulle ha blitt presentert for en vidundermaskin som tilsynelatende utførte magi, samtidig som jeg ble forsikret om at jeg en dag ville forstå hvordan den fungerte gitt at jeg investerte en del tid, bare for til slutt å bli fortalt at maskinen likevel var magisk på en måte som ikke lot seg forklare, og at det var de filosofiske og metafysiske spørsmålene rundt maskinens funksjoner og virke som betød noe, ikke hvordan den faktisk fungerte og virket.

Jeg var villig til å strekke meg langt, og ville ha godtatt mye sci-fi-fjernt som forklaringer, i tillegg til en del metafysisk babbel. Men da de kastet alt som kunne minne om noe pseudoreelt over bord og bega seg fullt og helt over i det overnaturlige, mistet de meg. Likevel, det har tidvis vært morsomt og spennende underveis, og jeg angrer ikke.