Jeg har iblant tenkt at Oslo i disse sammenhengene sjeldent får sin fair due, fordi osloborgere ikke helt skjønner hvordan man deltar. Bergen er fint? Jada, Bergen er fint!

Selv har jeg bodd mange steder, sør, vest, øst og midt (ikke så mye i nord, tilgi meg det), og har kommet frem til at Oslo er den rikest på flotte områder og overraskende opplevelser - selv for dem som er vokst opp her/der – ingen annen norsk by kan egentlig konkurrere.

Bergen er også vakker, på en måte vakrere, eller rettere: Bergenhus (la oss holde Fyllingsdalen og Åsane og alt det der utenfor for nå). Den er det på en enhetlig måte, fra størst til minst, man ikke finner i Oslo – ja for så vidt kanskje ikke i Norge ellers i det hele tatt, og som jeg synes er fint å tenke på svarer til dens litt til spesielle status: bergensere har ikke helt urett i at Bergen “ikke er en del av Norge”, som “hansastad” står den litt i samme posisjon som de gamle helt eller delvis uavhengige bystatene som hos fønikerne i antikken eller i nord-Italia i renessansen. Dog helt uavhengig er den ikke – noe som å tenke på dens perler i implisitt kontrast til noe ikke bidrar til! - De som skjønner, de skjønner. Dog også nedover i Fana, bredt betraktet, er det mye spennende å oppdage. Landsdelens natur ufortalt.

Men bydelene er for små. Allerede inn i dem er man på vei ut av dem, som ikke muliggjør den repetisjonen som bevirker fylde. Jo, det er en egen “stemning” på Møhlenpris og Nordnes, eller Christinegård, men den er så flyktig som de er to kvartaler brede. Jeg er åpen for at det er noe jeg ikke har skjønt – man må vel være bergenser.

Trondheim for sin del har jo en hel by inni byen – Nidarosdomen – og er den tredje byen i Norge som har litt tyngde på baken, forjettende en fortid annen enn et fiskevær. Jeg har bodd der for mye til ikke å ha hele stemningen litt i vrangstrupen, og jeg blir litt melankolsk av steder som er helt døde på nettene utenom helgene (Bergen har ett sted, som er én mer enn null), men den er flott å dra som turist til. Og så er Trondheimsfjorden, allment kritisert for sin “kjedelighet” (den har ingen øyer), uten tvil i mine øyne fjorden i Norge med flotteste lysforhold – ok, av dem jeg har vært i.

Av stygge byer er det jo mange å ta av i dette landet, som ikke har egentlige landsbyer og derfor består av hus- og gårdsklynger som vi har funnet det prudent å bygge kjøpesentere i midten av. Steinkjer er allerede nevnt, og objektivt betraktet er det vel vanskelig å anføre f.eks. Namsos som bedre for den del. Selv var jeg aldri særlig glad i Kristiansand – byens høyeste bygg er politibygget, hvori de tre øverste etasjene er fengselet, men jeg skal ikke si mer. Men klart Flekkerøya er vanskelig ikke å savne, som et sted å boltre seg, åpent mot havet, tjue minutter unna sentrum, og alle lommene av autentisk sørlandsnatur (barlind, kristtorn, eik – dog er mesteparten furu).

Men alle disse byene har det samme problemet, nevnt ovenfor, hvis man er en skamløs, hedonistisk estet som undertegnede og som jeg antar de andre som svarer i denne tråden er: De er for små. Kun i Oslo kan man vandre i timesvis i byområder uten å vandre vekk – til hologramaktige, suburbane områder – men finne flere og selvstendige urbane tyngdefelter med slike steders særegne tyngde og soliditet, forankring, stemning og koloritt. Jeg påstår ikke at Valdres eller Husøy på Senja ikke har forankring, stemning og koloritt, men siden vi snakker om byer her.

Størrelse er ikke alt – Ulefoss er en liten favoritt, og Dale i Vaksdal har om noe “stemning” – men urbanitet fordrer en kritisk masse. Ikke noe annet sted kan man oppleve samme rikdom – som Frogner – og makt – som Kvadraturen – finner man prinsippet sympatisk eller ei. Vestkanten er og forblir håpløst provinsielt – blikk for ytre statustegn, redsel for “storbyens” klasse- og nasjonsløse mylder –, men hvor ellers kan man vandre i timesvis blant murvillaer – som fra nordre Fagerborg til søndre Skillebekk?

Man kan spørre seg hvor “Oslo-haters” egentlig går. Hvis man kan finne tid til å se noe annet enn Jernbanetorget og Bussterminalen, Torggata og Bogstadveien, eller kompisens Obos-bolig, hvor trykker egentlig skoen?

Hvis det man drar igjennom, og ser, er Carl Berner (som da ikke er så verst), men ikke Rodeløkka, Tøyen torg (som da egentlig ikke er så verst heller), ikke Kampen park, Sørenga, men ikke Gamlebyen, Kværnerbyen istedenfor Vålerenga, Vulkan men ikke Gamle Aker, Ullevål stadion istedenfor hagebyen/Berg – el. Lilletøyen el. Egnehjemveien – nye Nydalen/Storo istedenfor den gamle elveindustrien, og naturen, hele veien opp og ned, Løvebakken istedenfor Grev Wedels plass, Bryn senter istedenfor Nordre Skøyen hovedgård, Skøyen istedenfor Borgen, Thorvald Meyers gate istedenfor Trondheimsveien, “Ibsenkvartalet” istedenfor Vår Frelsers gravlund, Bygdøy allé istedenfor Thomas Heftyes gate, utsikten fra Holmenkollveien istedenfor Valhallveien, Solli plass istedenfor noen annen plass eller for den del Tjuvholmen istedenfor Akershus slott (og plassene bak) eller bensinstasjonen i Maridalsveien istedenfor Egebergslottet eller Søylegården (som man ikke besøker, men går forbi, eller aldri går forbi, som er hele poenget) osv osv – og dette er stedene folk drar – hadde jeg kanskje også syntes at den var grå, rotete, ørkesløs og fiendtlig.

Folks problemer med Oslo er altså egentlig konflikten med deres egne provinsielle prioriteringer (), som en mindre by da selvsagt møter bedre. Alt skulle ha hatt én etasje til – og en hakket høyere begrensning av boligspekulanters og bygårdseieres friheter – men ellers er Oslo perfekt.