Hmm, jeg kan ikke si at jeg ikke forstår din mening veldig godt lyselilla, men jeg må støtte InTrance her altså. Det er jævlig mye med dop som rett og slett er psykologisk, blant annet det med å bryte grenser. Når man først har brutt en grense så er det liksom ikke så "stort" lengre. Ikke det at jeg på noen som helst måte støtter trappetrinnsteorien eller noe, men du skjønner sikkert hva jeg mener.

Allerede første gang man røyker hasj så har man brutt en psykolgisk grense som man helt sikker trodde man aldri kom til å bryte. Jeg har brutt en del psykologiske grenser i mitt liv, og mange av de kan jeg med hånden på hjertet si at jeg angrer som faen på at jeg har brutt, selv om opplevelsen kanskje var fet som faen der og da. Å skyte noe er, forhåpentligvis, en grense jeg aldri kommer til å bryte; det er et eller annet desperat med å ta de unødvendige risikoene (både mtp. overdose og urenher) som gjør det hele så tragisk junkie, å få mest mulig ut av minst mulig stoff raskest mulig. Effektivisering, pga. økonomi? Eller effekt?

Fuck. Vær så snill barn, aldri, aldri begynn å leke med amfetamin. En gang speedfreak alltid speedfreak.

Moralistiske hilsner fra
Tias