Det byr ofte på problemer å begynne med linux. Mange av distribusjonene på markedet i dag har små detaljer som hindrer dem fra å være lette å komme i gang med - enten har de for svakt pakkesystem, manglende mediastøtte eller andre mangler som må utbedres før man kan komme i gang. I denne anmeldelsen skal jeg se på nykommeren Ubuntu, en debian-basert distro som kanskje har lært av andres feil.

Ubuntu retter seg mot alle linux-brukere, akkurat som Debian, men noe av fokuset ligger på å tilby en pakke både eksperter og nybegynnere kan føle seg vel med. Du vil ikke finne en installasjon som tar flerfoldige timer, og du vil heller ikke finne en installasjon med musepeker og grafiske ikoner. Ved å satse på å gå den gylde middelvei, uten å satse på verken masse fikling i kommandolinjen eller konfigurasjonsverktøy man ikke finner andre steder, så retter Ubuntu seg heller mot at ting "bare skal virke" mens man samtidig har all fleksibiliteten linux tilbyr. Dette kommer selvsagt ikke uten kompromiss.

Jeg bestemte meg like godt for å teste preview-releasen av Ubuntu, kalt 4.10-"The Warty Warthog". Alt jeg trengte var en enkel cd på 500 megabyte, som så ble brent ut på en plastplate folk flest pleier å omtale 'CD'. Før jeg begynte installasjonen delte jeg opp harddisken i tre deler. En FAT32-partisjon til Windows 2000, en partisjon til lager mellom Windows og Ubuntu og til slutt 10GB med upartisjonert plass til linux. Jeg la inn Windows 2000 for å kunne teste Ubuntus egenskaper på dual-boot, og så var det bare å putte i Ubuntu-CD-en og trykke på omstartsknappen.

Installasjon

Etter å ha blitt presentert med en logo og en mulighet til å velge flere boot-parametre, så spurte installasjonen meg om hvor jeg bodde, hvilket språk jeg ville bruke på installasjonen og hvilket tegnsett jeg ville bruke. Deretter autokonfigurerte installasjonen alt jeg hadde av hardware før jeg fikk valget om partisjonering. Valgene inkluderer autoformatering av hele harddisken og manuell partisjonering, avhengig om man har noe data man vil spare på eller ikke. Jeg opprettet en root-partisjon og en swap-partisjon før jeg gikk videre og sannelig bestemte ikke installasjonen seg for å legge inn Ubuntu. Veiviseren ga meg beskjed om at den oppdaget at Window på disken, og den lurte på om jeg ikke ville ha grub slik at jeg fikk en oppstartsmeny når jeg startet maskinen. Et absolutt must hvis Ubuntu skal ha noe håp om å ta nybegynner-markedet. At jeg ikke fikk velge om bootloaderen skulle legges inn på Master Boot Record (og at den dermed overskrev enventuelle andre bootloadere på maskinen) trekker ned, men siden Ubuntu gjorde en så god jobb med å oppdage hva annet jeg hadde på disken, så antar jeg at det ikke vil by på noen problemer. Alikevel: I framtiden ser jeg gjerne at jeg får beskjed om hva som faktisk gjøres før veiviseren legger inn ting på installasjonen.

Hele prosessen tok 15 minutter, en god del mindre enn det Windows 2000 tok på samme maskinen (NB: Installasjonen tar noe mer tid etter at maskinen har bootet). Deretter startet maskinen på nytt, og jeg var klar for å se hva det nye operativsystemet hadde å by på.

Første oppstart

Grub fungerte som den skulle. Jeg kunne umiddelbart velge mellom Windows 2000 og Ubuntu når jeg restartet maskinen. Jeg valgte selvsagt det siste. Ved en senere test viste det seg at også Windows uten problemer startet opp.

Det første som møtte meg når jeg startet maskinen på nytt var nok en veiviser. Den spurte meg om tidssone (og gjettet seg til at jeg var i Oslo) før den lot meg opprette en ny bruker. En nyttig liten detalj var muligheten til å automatisk laste ned oppdateringer før jeg hadde begynt å bruke maskinen. Dette er noe Microsoft også kunne ha hatt godt av å implementere: Undersøkelser viser at de færreste oppdaterer maskinene sine, og at en fersk installasjon av Windows XP gjennomsnittlig trenger 20 sekunder med internettilkobling før virusene MSBlaster og Sasser har angrepet maskinen. Det tok et par minutter å laste ned oppdateringer, og så ble pakkene fra installasjonen ble lagt inn. Det tok en god stund – rundt åtte minutter.

Jeg ble møtt av en stilren login-skjerm i bruntoner, det hele sammen med Ubuntu-logoen. Det var Gnome Display Manager, da Ubuntu baserer seg på å kun tilby Gnome. Her kan man velge skrivebordsmiljø og bruker, men første gang man booter har man kun Gnome tilgjengelig. Eventuelle tillegg, som KDE og fluxbox, må legges inn manuelt. Jeg tastet inn brukernavnet mitt med passord, og noen sekunder senere satt jeg foran et tomt skrivebord.

Førsteinntrykket

Ubuntu oppdaget alle komponentene i PC-en min og autokonfigurerte dem. Til og med skjermen var stilt inn i riktig oppløsning, det eneste jeg måtte gjøre var å stille på hz. Det eneste problemet jeg støtte på var at tastaturet av en eller annen grunn var satt til britisk tegnsett enda jeg ba om norsk under installasjonen. Jeg holder en knapp på at dette kanskje skyldes oppdateringen av X som skjedde når jeg kjørte sikkerhetsoppdateringer, men jeg skal ikke spekulere i hva som gikk galt. Det tok alikevel bare et par sekunder å fikse dette via keyboard-opsjonen i menyen.

Gnome, et av de mest populære skrivebordsmiljøene til linux, var ferdigkonfigurert med et minimalistisk tema. Med en brun bakgrunn sto det hele godt til oppstartsskjermen. Det hele så veldig gjennomført ut, en klar fordel hvis det er første gang man rører linux - eller hvis man bare misliker å endre på grensesnittet. Det følger selvsagt med en rekke andre tema hvis man foretrekker andre fargetoner eller ikoner.

De andre partisjonene mine ble ikke automatisk montert slik de blir i f.eks. Mandrake. Det betyr at jeg måtte sette opp monteringspunkter manuelt for å få tilgang til filene mine. Ikke noe stort problem, men jeg hadde gjerne sett at slike ting ble automatisk montert for å gjøre det lettere å komme i gang.

Applikasjoner og bruk

Siden Ubuntu har valgt å fokusere på Gnome, så er det ingen andre applikasjoner tilgjengelig enn GTK-programmer (programmer basert på Gnomes utseende). Det har både en positiv og en negativ side; På en side ser alle programmene like ut, noe som igjen understreker den profesjonelle følelsen, og kun ett miljø betyr at installasjonen får plass på en cd. På den andre siden betyr dette at man ikke kan velge og vrake mellom programmer av alle slag, men hvis man har behovet for f.eks. KDE, så kan det kjapt legges inn via pakkebehandleren, men da sitter man der uten Ubuntu-tema. Jeg mener at det er en smart avgjørelse å holde seg til Gnome, særlig fordi gnome er såpass modent at man kan klare seg med det som følger med og fordi et fullstendig operativsystem på kun en CD er en stor fordel.

Det følger med et program for alle formål de fleste kan tenke seg på en skrivebordsmaskin:
OpenOffice.org tar seg av alle behov for presentasjoner, skriving og regneark. Selv om OO.o skal ha full støtte for MS Office-formater, så kan programmene nå og da har problemer med diagrammer og lignende. Jeg har selv aldri møtt på problemer og jeg redigerte flere dokumenter skrevet under Windows helt sfeilfritt.
Rhythmbox med sin iTunes-lignende sortering lar deg spille av og organisere musikk. Siden MP3-dekodere koster lisenspenger måtte jeg laste ned en mp3-plugin manuelt. Dette er et problem som også går igjen i f.eks. Fedora, og det har forårsaket utallige innlegg på nyhetsgrupper og fora, men filen var lett tilgjengelig med pakkebehandleren Synaptic. Et par klikk, og jeg kunne spille av hele musikksamlingen min. <bilde>
Gaim og Xchat lar deg kommunisere med resten av verden - gaim støtter så og si alle protokoller som finnes for "Instant Messaging" eller hurtigmeldinger og xchat lar deg bruke IRC i en dedikert klient. <bilder?>
I stedet for å velge mozilla slik mange Linux-distroer gjør, så har Ubuntu valgt å legge med Firefox. Et godt valg med tanke på at Firefox er både mindre og kjappere enn storebroren. At mozilla-mail (e-post-leser) og chatzilla (IRC-klient) ikke er med spiller ingen rolle når Evolution 2.0 og xchat følger med. Filosofien «kun ett program for hvert formål» har sørget for at Ubuntu ikke forvirrer brukeren med flere programmer for samme formål.
Evolution 2.0 lar deg organisere livet ditt (hvis man har noe, dette er jo tross alt for linux-brukere) og sende e-post. E-post lar deg sende elektroniske brev via "internett". Evolution er også svært godt sammensveiset med gnome.
Programvare for tilkobling av Windows-basert remote desktop er også inkludert hvis man skulle ønske å fjernadministrere andre maskiner.
Det er mange andre programmer som det ikke er vits å nevne, men jeg kan forsikre om at Ubuntu tilbyr en fullverdig programpakke for de aller fleste behov. Man har også konfigurasjonsverktøy som lar deg sette opp nettverk, behandle enheter, justere oppløsning osv. Siden alt virket fra første øyeblikk hos meg, så hadde jeg aldri noe behov for å røre kommandolinjen - lyd, nettverk og skjermkort virket akkurat slik det skulle fra første øyeblikk, og de justeringene jeg ønsket å gjøre kunne gjøres fra grafiske verktøy. Imponerende - selv USB-disker ble automatisk montert som ikoner på skrivebordet.

Jeg måtte alikevel legge inn gstreamer-plugin for mp3 før jeg fikk avspilt mp3-filer med rhythmbox. Antagelig er den ikke inkludert grunnet lisensspørsmålene rundt mp3, men det er alltid litt kjedelig å finne ut at man ikke kan spille av musikk uten videre. Dette gjelder selvsagt ikke opensource-formater som f.eks. ogg vorbis, men de fleste har samlinger bestående av mp3-filer.

Installasjon av programvare og administrasjon

En av de største svakhetene med linux, iallefall fra øynene til nybegynnere, er hvor vanskelig det er med installasjon av ny programvare. Det finnes ingen exe-filer man kan laste ned for å legge inn ting - og hvis de finnes, så er det aldri slik man er vant til. Dette er en problemstilling jeg har gått dypere inn i her, men kort sagt, så krever det en del tilpassing å forstå konseptet bak et pakkesystem. Siden Ubuntu innerst inne er Debian, bruker man apt som pakkesystem. Sammen med installasjonen har man fått med synaptic, et grafisk program som lar brukeren styre apt-get uten å bruke kommandolinjen. Ved å merke av for de serverene som ikke er støttet av kundesupport får man tilgang på tusenvis av programmer på høyhastighetsservere. Så er det bare å søke seg fram, i beskrivelse eller pakkenavn, til man finner noe man vil ha, og så er det bare å velge "mark for install" og programmet lastes ned og installeres. Svært enkelt, selv om det betyr at man er nærmest avhengig av en internettilkobling for å bruke Ubuntu. Det skal også nevnes at pakkesystemer aldri er helt perfekte. Problemer kan oppstå hvis man blander mange servere som ikke er synkronisert, og derfor anbefales det at man ikke blander servere som drives av forskjellige bakmenn.Et annet problem kan være at serverene går ned i ny og ne, noe Ubuntu-brukere fikk erfare forrige helg da DNS-serveren gikk ned. Skjermskudd av synaptic her og her.

For å forenkele unix' natur for administrasjon litt har Ubuntu valgt å fjerne root-kontoen. I stedet for å skifte til root-superbrukeren for alle administrasjonsoppgaver, så bruker man sudo for å gi et program root-rettigheter. Som bruker trenger man ikke forstå de underliggende mekanismene - det holder å forstå at man ikke trenger mer enn sitt eget passord for å kunne styre systemet. Om dette minsker eller bedrer sikkerheten iogmed at man har færre passord å huske på og færre muligheter til å kjøre som root kan selvsagt diskuteres, men det er helt klart et lurt valg for å gjøre *nix mer tilgjengelig. Dette er noe også Apple har skjønt, siden de også bruker sudo i sitt unix-baserte OS X. Om avgjørelsen er tatt for å lokke Mac-brukere vites ikke, men det finnes Ubuntu for Macintosh også.

En kontroversiell avgjørelse utviklerene av Gnome tok en tid tilbake har ført til delte meninger hos brukerene. Ved å legge om fra at filbehandleren behandlet filsystemet som en nettleser (Du kan gå fram og tilbake, og alt holdes i samme vinduet) til en «spaltial» utforsker håpet de å få datamaskiner mer lik den virkelige verden. Man skulle ikke lenger bla i filer som en bok, man skulle heller lete og behandle dem som objekter. Det betyr at filbehandleren Nautilus åpner alle mapper i et eget vindu. Så kan man stille inn på ikonstørrelse, sorteringsrekkefølge og beskrivende «merkelapper» som man selv ønsker. De vil huskes mellom hver gang man åpner den bestemte mappen, og dette betyr at f.eks. musikksamlingen din kan sorteres med små ikoner, mens bildesamlingen din har miniatyrbilder med dato under. Etter voldsom kritikk fra brukerene som foretrakk gamlemåten og mye ros fra de som likte den nye, ble det lagt inn muligheten for begge to. Dermed kan brukerene selv bestemme hva de foretrekker, men «spaltial» er satt som standard i Ubuntu. Nautilus klarte også å lete seg gjennom Windows-nettverk uten problemer og filbehandleren er både kjapp og funksjonell – uansett hvilken utgave man velger.

Skjermskudd av «spaltial» med emblemer og normal nautilus.

Konklusjon

Den foreløpige utviklingen av Ubuntu er svært lovende - allerede nå tilbys det et funksjonelt skrivebordsmiljø med alt man trenger uten noe ekstra kludder. Det at man aldri engang trenger å røre kommandolinjen for programvareinstallasjon gjør at Ubuntu stiller i samme klasse som Fedora og Mandrake når det gjelder brukervennelighet. Det at mindre detaljer ikke fungerer helt perfekt uten litt tukling - da mp3-støtte og norsk tegnsett - er ubetydelig: Det tar toppen fem minutter å fikse disse tingene, men det er kanskje ikke alltid innlysende for førstegangsbrukere.
Hvis jeg skal rette et kritisk blikk mot noe, så må det være det at installasjonen kanskje gikk litt for fort fram i svingene. Det gjør at ting går fort uten noe særlig innsats, men på en annen side er det kanskje ikke alle som trenger full office-pakke og IRC-klient.
Ubuntu er også svært raskt. Selv om oppstartstid var noe tregere enn det jeg var vant til (55 sekunder), så er gnome kjapt og responsivt selv på denne maskinen fra forrige årtusen. På den samme maskinen kjørte Fedora som sirup – jeg måtte sitte og vente på at dialogbokser skulle åpnes, men med Ubuntu føles det like kjapt som i Windows 2000.
Jeg kan ikke gjøre annet enn å anbefale Ubuntu. Til tross for noen barnesykdommer, særlig litt svak multimedia-støtte ut av boksen, så er det både raskt og brukervennelig uten å komme i veien for kraftbrukere. Det er et solid utgangspunkt som med litt mer finpuss kan godt vise seg å hevde seg med de mer annerkjente distroene i kampen om skrivebordsbrukere. Selv om 'Ubuntu' er helt umulig å både uttale og skrive.

Testmaskinen var en P3 med 800mhz, 192mb ram og et geforce 2 mx-kort. Lydkortet var et soundblaster live, nettverkskortet var et 3com-kort.

For de som ønsker å evaluere Ubuntu uten å legge det inn, så tilbyr de en livecd som kun kjører fra en CD på sine hjemmesider.