Synderen:

Det var mulig å inngå avspennende avtaler med Sovjetunionen. Det er selvfølgelig fullt mulig å gjøre det med Russland. Det er i begge siders interesse, tross jerntepper og ekstreme ideologiske forskjeller, da som nå.

Russland under Putin er utvilsomt en utspekulert og kynisk internasjonal spiller, og Putin, sammen med mange andre i russiske politiske og akademiske sirkler, ser ut til å ha ambisjoner og forestillinger om en russisk “sivilisatorisk sfære” som helt rimelig skaper uro hos en del av dets ekssovjetiske mindre nabostater. Men hvis jeg kan tillates å rette søkelyset mot noen av blindsonene på denne siden av muren igjen:

Problemet er også langt på vei at Vesten i ren hybris ikke vil inngå noe kompromiss med Russland, et Russland som under Putin ikke lenger ligger med brukken rygg forsvarsløs mot plyndring, og tror at vi kan oppnå våre mål ved innett retorisk arroganse og demonisering (jf. Kissinger ovenfor). Dagens vestlige politikere ser ut til å tro at de kan oppnå det de vil bare ved å ville det, og gjenta slike “talking points” (som jeg skjønner er et populært begrep nå til dags) igjen og igjen. (Samt selvfølgelig de mange kortsiktige og planløse militære intervensjonene vi har sett siden 2001.)

Politikken og retorikken av i dag fremstår altså i økende grad som rent performativ. Lite gjøres med at pensjonister sitter og fryser i hjemmene sine på vinteren, at folk mister husene sine, at matkøene øker. Det er pinlig tydelig hvor lite agens våre valgte politikere har eller velger eller tør å ta på seg i møte med økonomiske og politiske (nyliberale) endringer av en viss størrelsesorden. Fokus blir da på å kontrollere narrativet (“winning the day», som det het i Blairs og hans spinndoktor Campbells terminologi), om det så går på bekostning av å utrette noe reelt, hvorfor alternative synsvinkler og analyser i samme omgang betegnes “skadelige”, som “konspirasjonsteorier” og lignende.

Dette så vi ikke minst under den forvirrede sikksakken under pandemien, da den etablerte strategien for pandemihåndtering av uransakelige årsaker tidlig var blitt forkastet. Forskjellige tiltak ble erklært å ha en funksjon (selv om de ikke alltid hadde dekning av faginstanser som FHI), pandemien ble på et tidspunkt erklært å være over, og mens det var lite av substansielle, langsiktige tiltak som faktisk å øke antall sengeposter (idet den strukturelle New Public Management-nedbyggingen av helsevesenet fortsatte, og fortsetter, ufortrødent), fortsatte vi videre fra tablå til tablå av tiltak i påvente av en magisk løsning (vaksinene) som det var, og delvis fremdeles er, anathema å betvile effektiviteten til, i det minste offentlig. Å holde sammen var det viktigste, idet det åpenbart ble vurdert at man ikke kunne “risikere“ å “innrømme“ at det faktisk foregikk faglige diskusjoner og iblant uenigheter mellom instanser som FHI og Helsedirektoratet. Image – og samhold – var alt, som iblant fikk komiske utslag da “faktasjekkere“ i sosiale medier sensurerte anerkjente medisinske tidsskrifter. En ganske latterlig og usunn affære, idet mistilliten blant enkelte segmenter som tilnærmingen selv var med på å generere ble brukt som argument for den, og det er få tegn til at det pågår substansielle og strukturelle endringer som en forberedelse på neste gang. The Telegraphs “The Lockdown Files“ gir et innblikk i det parallelle sirkuset i Storbritannia.

Et annet eksempel er klimatoppmøter, som bak fasaden koker ned til “vi nedruster når dere nedruster”.

En slik politisk korrekthet korrelerer direkte med tap av makt og innflytelse, eller la oss si evne, samtidig som den inherente dydsposeringen underminerer politisk fleksibilitet, som vi ser nå med de kontraproduktive sanksjonene. Denne beskrivelsen er ikke en apokalyptisk fabel om “Des Untergang des Abendlandes”, heller ikke en støtteerklæring til eller overvurdering av andre maktfaktorer i verden, det er bare en observasjon av et system som blir mer og mer rigid og sklerotisk. Fiona Hills oppfordring om å ” lytte til røster i “resten av verden” burde være velkommen, selv om vi må svelge en temmelig oppblåst selvfølelse i prosessen bestående av utsagn som “Vi skal ikke snakke med Russland”, “vi diskuterer ikke med diktatorer”, som for alle å se hyklersk, selvsmakende, historieløs, kontraproduktiv posering, og har ingenting med politikk å gjøre, kun fraværet av en, like impotent som det er arrogant – som nettopp diskuteres av Fiona Hill og de Foreign Affairs-artiklene jeg linker til ovenfor, og som mottar en skarp respons i “resten av verden”. Jeg sier ikke at maktbalansen i verden er dramatisk skiftet over natten, men det er en trend langs mange akser som vestlige tenketanker åpenbart finner at de ikke har råd til å ignorere.

(The Institute of Art and Ideas var stolte over å kunne bringe en panelsamtale med blant andre Fiona Hill om den skiftende verdenspolitiske ståa, og den kan jo den interesserte kikke på hvis han eller hun vil. Den er fra juni, i likhet med Foreign Affairs’ «magazine issue» og Fionas forelesning, andre av artiklene jeg brakte ovenfor nå fra august og september, og det kommer vel sakte til å krype inn i debatten her til lands også. Da er det verdt å huske på at man trekvart år tidligere ville ha betegnet perspektivene “russisk påvirkningskampanje“ og “talking points“.)

Du begår med andre ord en påfallende og avslørende brøler når du snakker om “lærdommen resten av verden kommer til å sitte igjen med etter denne krigen”. Bla litt opp, og du vil finne utførlige diskusjoner om hvor “resten av verden” står i dette spørsmålet (hint: det er ikke NATO de ser til).

Hvorfor tror du forresten Nord-Korea har et atomvåpenprogram?

Hva gjelder Taiwan-spørsmålet, er det en intern kinesisk konflikt, et uavsluttet kapittel i Kinas borgerkrig. Ikke en uavhengig stat som trues av en annen. Regjeringene på Taiwan og i Fastlandskina er begge like ivrige på gjenforening, de er bare uenige om hvem som skal utgjøre det legitime styret i den forente nasjonen. Hvorfor du bringer Taiwan inn som en parallell og fremtidig konflikt (Ukraina er tross alt i Europa), og tror det er et viktig emne eller en konflikt som angår oss, er, hvis du tenker over det, ganske pussig, med mindre du da har en idiosynkratisk forkjærlighet for amerikanske hangarer i sørkinahavet (hva nå enn de har der å gjøre).

Hvis du leser en historie om intervensjonisme de siste femti eller par hundre år, fremstår retorikken overfor Kina – som du øyensynlig har internalisert – nokså biased. Ikke at jeg selv er noe særlig glad i det kinesiske styresettet (ei heller arbeidsforholdene alle tingene vi gjerne fyller hjemmene våre med er laget under), og jeg tror heller ikke noe særlig – tross den relativt høye graden av ikke-intervensjon – på at Kina eller Russland utgjør noen realistisk motstand mot eller omformulering av en verdensorden hvor de sterke (som en amerikaner uttrykte det) “pick up some small crappy little country and throw it against the wall, just to show the world we mean business“, selv om jeg ser at mange “multipolar verden“-optimister tror nettopp det.

Uansett nekter jeg å gå med på at tidligere NATO-generalsekretær Anders Fogh Rasmussens (sinnssyke) vei, om at “konfrontasjon er uunngåelig“ og “alle land må velge side“ (3. verdenskrig) er den eneste tilnærmingen overfor voksende maktfaktorer. Rasmussens skarpt dikotomiske retorikk er for så vidt allerede kommentert, men for å gjenta: Et påfallende trekk som har skutt fart etter invasjonen (bemerkelsesverdig nok) er at utenfor den vestlige boblen – hvorav mange land har vært ofre for verre grusomheter begått av Vesten enn dem som nå begås i Ukraina – møtes den selvforherligende og demoniserende manikeiske plapringen om “demokrati“ overfor “autokrati“ en kald skulder og høylytt protest. Jf. kildene. Kan man for øvrig tenke seg et mer slående eksempel på propaganda? Hvordan passer man de to i lang tid nære allierte av USA, apartheid-Israel og Saudi-Arabia, inn i et slikt bilde?

Ja, hører jeg allerede, selvfølgelig er han “Kina-apologet“ også. Get it? Reaksjonen når man begynner å rulle opp eget syndsregister, når man egentlig vil snakke om andres, er karakteristisk. Det er “whataboutism“: Man stenger ørene for hva som kommer frem; samme hvor omfattende og beviselig det er, gjør det ikke noe inntrykk, men avskrives som tendensiøs argumentasjon. Selv om det har direkte relevans for diskusjonen, som er det internasjonale politiske systemet vi har vært med på å skape, de geopolitiske bevegelsene i dag, Ukrainas skjebne, og veien frem for Vesten selv. Og hvis man ikke tror meg, kan jeg kun oppfordre til å lese forelesningene og artiklene jeg linker til ovenfor, som diskuterer nettopp dette.

/“[h]ow most states and commentators feel about the United States is their prism for assessing Russia’s actions.“/

Selvfølgelig kan man få sikkerhetsgarantier fra NATO, for eksempel om NATO-ekspansjon. Det vil i bunn og grunn si forhandlinger med USA, som NATO ikke er noe uten, og som er en dominerende stemme i utformingen av en konsensus blant NATO-medlemmene – f.eks. har de, mer enn europeiske medlemsland, vært pådrivere for å utstrekke medlemskap til Ukraina. Du har rett i at NATO, i motsetning til f.eks. EU, ikke kan inngå traktater, og selvfølgelig rett i at avtalene, både om utformingen av en europeisk sikkerhetsarkitektur, og en fredsavtale mellom Russland og Ukraina, vil måtte bli forhandlet med og signert av enkeltlandene som tar del i dem. Faktisk vil de måtte bli godkjent av parlamentene i de individuelle statene, og veien til en fredelig løsning vil være lang og vanskelig. Hva er dog alternativet? Atomkrig? Selv en Korea-lignende våpenhvile/frossen krig vil være detrimental for Ukraina. Allerede et opphør av krigshandlinger kan godt sannsynlig virke øyeblikkelig destabiliserende for interne ukrainske forhold, og skape en kløft mellom den ukrainske og vestlige regjeringer – samtidig som Ukraina vil være et land som kun holdes i live av vestlig bistand, med en populasjon i fritt fall. Russland vil heller ikke på noen måte godta at “freden” brukes til å bygge opp det ukrainske militæret igjen til neste runde, og vi har ingen måte å tvinge dem til det. Vestlige land vil med andre ord måtte gjøre store konsesjoner når tiden kommer. Deres politiske evne (“æda-bæda Ukraina kan bli med i NATO, ikke sånn på ordentlig, men vi kan si og gjøre hva vi vil”) står til strykkarakter, og de oppfører seg nå som en flokk hysteriske høns. Gud hjelpe oss.

Da Lavrov løp rundt i desember 2021 med sine traktat-forslag, skulle Vesten ha kommet med motforslag. Startpunktet for eventuelle forhandlinger er nå enda dårligere. Men hva, igjen, er alternativet? Holde det gående på lavt bluss og vente på et mirakel? Problemet med det er at Russland leder og vinner det industrielle militære kappløpet med god margin, som jeg brakte en kilde til ovenfor. Og en annen liten ting: ukrainske mennesker.

Det kulturelle mordet på ukrainere og den konstante kverningen av ukrainske (og russiske) menneskeliv ved frontene er motbydelig. Det er en ytterlighet, et resultat av tiår med gjensidig mistillit, demonisering og katastrofal politikk – jeg ønsker ikke at det skal bli verre, som det blir dag for dag og år for år, og som i mine øyne alle sider, i kraft av et hatets og mistenksomhetens og ensrettingens momentum, for tiden bidrar til at det blir (det handler med andre ord ikke om å "premiere" noen; det er som å si at man ville premiere terrorister hvis man trakk en annen lærdom av 9/11 enn å lansere den selvinnlysende kontraproduktive og massivt destruktive Global War On Terror). Vår egen politikk overfor Russland (og Kina) er en oppskrift på katastrofe

Det er også vår politikk overfor Israel:

Som var det jeg skrev: til dels til og med profittdrevet. Hva som i overordnet grad styrer et lands utenrikspolitikk, er jeg ærlig talt usikker på (f.eks. nyrealistene mener det er sikkerhetspolitikk, men det er finnes mange perspektiver. Hva mener du?). Den relative makten og dominansen til det "militær-industrielle komplekset" (som president Eisenhower kalte det) er et interessant spørsmål, men ikke noe jeg har et svar på.

Uansett var det en beskrivelse – som du kan være uenig i – ikke et "argument". Og her må jeg bare spørre: Om hva? I hvilken sammenheng? Hva mente du jeg "argumenterte" for? Hvem snakker du med? Hele denne tråden igjennom er full av denne slags reflekser: “noe som hadde noe med dette å gjøre har jeg hørt om i en eller annen no-no sammenheng en gang” pakket inn i en besynderlig affektladet “ikke prøv deg”-holdning. Resultatet er blottet for logikk og sammenheng.

Forumsyke, kanskje, men det virker dessverre mer utbredt og mer nevrotisk enn som så