Jeg forstår ikke hvorfor man oppfordrer hverandre til å lete etter en religion, i den forstand at alle må ha en religion. Alle må "tro" på noe, og som ateist må jeg si at det virker som om de fleste mener at religion er nødvendig, og det er det absolutt ikke. Jeg tror også det er en ganske stor forskjell på å ville tro noe og faktisk tro det.


På samme måte som med julenissen, er religion noe du blir fortalt av dine foreldre, som sannhet, og det er vel ikke mange barn som tviler på julenissen helt til de legger merke til at han har på seg pappas sko og at pappa heller aldri er der når nissen kommer. Barna har rett og slett ikke noen grunn til å mistro foreldrene, og gjør det heller ikke. Problemet med religion i min mening er at det er lagt opp slik at gud er en usynlig kraft. Denne kraften er det mange som påstår at de har opplevd, og her tror jeg det med å "ville" tro kommer inn igjen. Men nå skal jeg ikke lage en altfor lang post og heller komme med et poeng.

Man trenger ikke nødvendigvis fortelle et barn hva det skal tenke, faktisk bør man ikke fortelle dem hva de skal tenke, men heller hvordan de skal tenke.

Jeg ble som alle andre fortalt av presten i kirken da jeg var liten av jesus og gud selvsagt var ekte og at kristendommen var nøkkelen til evig liv og lykke. Nå mener jeg selv at jeg aldri helt fikk meg til å tro på det dypt nede, men ble redd av og til når jeg glemte meg og bannet og trodde gud skulle straffe meg. Dette med å bruke frykt til å kontrollere barn er for meg noe av det grusomste man kan gjøre.

Hvis noen er intressert i det jeg ser som det eneste fornuftige alternativet, så kan jeg anbefale "The Selfish Gene" av Richard Dawkins. En fantastisk bok, skrevet slik at alle forstår det (ikke for mye vitenskalige sjargogner), og utrolig velformulert. Denne boken fjernet den siste biten med usikkerhet jeg hadde og jeg ser ting på en litt annen måte enn før.