Dette kommer sikkert off som skikkelig emo, men. Jeg har vært suicidal siden barndommen, og er kronisk deprimert. Som følge av dette er jeg ekstremt impulsiv, både på godt og vondt. Jeg - som mange andre mennesker - har en ekstremt trang til å leve. Problemet er bare følelsen av at man ikke får det skikkelig til, og for meg var det det som tippet glasset over. Klarte ikke å gå på skolen, klarte ikke fungere, bare lå stille og eksisterte. Er forferdelig vanskelig å forklare om man ikke står i dritten selv, eller har venner, kjente eller familie som sliter med nettopp dette. De fleste vil leve, men ikke klarer det. Derfor tyr man til selvmord som en utvei for å slippe å føle seg som mislykket. Samfunnet i dag er slik at det er bare de problemfrie og 'perfekte' som blir suksessfulle her i livet, og at en psykisk knekk nærmest blir et nederlag. Selv har jeg vært innlagt på psykisk avdeling, og jeg skammet meg og var skikkelig flau over det. Da hadde jeg slitt med disse problemene i mange år, men knakk til slutt sammen. Mens jeg var der innså jeg at selv om jeg kanskje ikke fungerer til det ytterste hver eneste dag, er jeg fremdeles et fungerende menneske, i kropp og sinn.. Jeg kommer kanskje aldri til å takle å kaste meg ut i arbeidslivet med det første, men jeg klarer iallfall å leve.

Ta godt vare på menneskene rundt deg, for kanskje en dag blir de borte.

</emo>