dette svaret ble visst langt som et vondt år... men tenkte jeg kunne skrive litt om hvordan det var å komme på et sykehus, for å få hjelp til å behandle selvmordstankene sine.
Selvmord er et veldig viktig, alvorlig og for mange et vondt tema å snakke om...
syns det er kjempeflott at noen faktisk bringer det litt opp i lyset som det du gjør nå Incubo.



Jeg har selv slitt psykisk i mange år, og plutselig så kunne jeg ikke komme lenger ned enn hvor jeg befant meg, og den eneste utveien for meg var å gjøre slutt på livet.

Hadde slitt med psykoser og selvmordstanker lenge. Og hadde både fastsatt klokkeslett, dato og tid på døden... Hadde også designet gravsteinen min husker jeg :P noe som virker helt sinnsykt for meg i dag, men den gangen var jeg redd for ikke å få en plass å hvile.
Det gjorde det faktisk litt lettere for meg i den situasjonen jeg var i å konsentrere meg om noe konkret (som å legge planene) og gå å glede seg minuttet da alt var over kom.


Det var siste natten i februar det skulle skje, og mamma var på jobb (hun jobber som ambulansepersonell i på den lokale brannstasjonen, og var i stasjonert tjeneste. Lillesøsteren skulle være hos bestemoren sin, og jeg skulle få være alene hjemme.)

rundt klokken to på natta skrev jeg selvmordsbrevet mitt på i dagboken min på et av nettets mange communities...

koste meg med litt mat, mens jeg venta den siste timen på at toget skulle nærme seg... slik at jeg kunne stå forran det, og bare forsvinne... ville liksom ha et siste og hellig måltid før jeg dro min vei (... har alltid vært glad i mat )

ca. 10 minutter etter at jeg hadde skrevet det som jeg mente skulle bli mine siste ord, så hører jeg noe forferdelig til tramping utenfor huset, og kunne ikke skjønne hvem som skulle drive der midt på natten..
Inngangsdøra ble revet opp. Der stod mamma og makkeren hennes.

Hun var helt forstyrra, og spurte "har du ikke lagt deg?" joda sa jeg, men stod opp igjen..
-"Hva er det du driver med?"
- hva? spurte jeg
-"Det ringte en mann til meg å sa at du hadde skrevet noe om å ta livet ditt på internettet"
- Neida mamma!, jeg har bare vært litt frustrert og skrevet litt om det, nå har jeg det mye bedre.
sa jeg med en forferdelig trang til å fortelle det... men jeg klarte rett og slett ikke.


Hun slo seg til ro, og dro tilbake til brannstasjonen (noe jeg egentlig var litt glad for),
på veien dit hadde hun fått enda en telefon, og kom tilbake fort som faen.

Makkeren ringte AMK over helseradioen, og det ble bestemt at jeg skulle til legevakten for vurdering.
Når vi omsider kom fram til det somatiske sykehuset jeg sokner til, hvor legevakten var, låste makkeren til mamma oss inn i akuttmottaket - det glemmer jeg aldri;

for når de dørene åpnet seg, så virket det bare som jeg hadde kommet til himmelen.
Det vart så utrolig mye lys! ble helt blenda... og sykepleierene smile, så nermest ut som engler... rakk ikke tenke så mye før jeg kom kom inn til legen.
han spurte meg mange spørsmål som jeg rett og slett ikke kunne forstå meg på.

"Hvorfor i hælvette spørr du meg om det her" tenkte jeg
men utifra de merkelige spørsmålene, kom han tilslutt busende ut med dette "Jeg vurderer selvmordsfaren din som så høy at jeg vil tvangsinnlegge deg, hvis du da ikke samtykker i å legge deg inn øyeblikkelig" , og så for det videre til et psykiatrisk sykehus, tok vel bortimot en og en halv time tror jeg.

Mamma satt hele tiden bak i bilen med meg sittende på en annen stol de hadde inni der.
hun holdt meg i hånda og gråt heele veien fra vi startet hjemme og til jeg var sperra inne på psykiatrisk akuttavdeling

Husker det var så skremmende..
jeg så for meg gitter forran vinduene, metallsenger med belter i, sjokkbehandling, personale i hvitt og fullt av sikkelig sprø og farlige mennesker.



---
Dette vil jeg foridle til dere alle sammen: Etter å ha kommet igjennom de låste dørene , så var ikke en lukket psykiatrisk akuttavdeling så skummelt som det kan høres ut som.

Det var farger på veggene, det var to dagligstuer med kunst og mange vinduer. og ingen som løp i gangene og skrek. Det første jeg gjorde når jeg kom inn var å ta en røyk.
Da ble det med en meget koselig og kjekk mann fra personalet inn på røykerommet, og vi prata litt, og jeg ble helt rolig og trygg.

Røykerommet var også et helt normalt rom, med blomster, pene møbler og vinduer.

Det er gitter forran de vinduene som kan åpnes, men de er laget slik at de ikke synes
- og det er mulighet for å åpne dem en god del før det blir stoppet av "gitteret" på utsiden. de fleste vinduene kunne man faktisk sette på "gløtt".

Hadde forværn med en lege før jeg kunne ta kvelden, og det varte faktisk nesten en time.
Legen på psyken forstod meg så utrolig godt, og jeg fikk tid, og hjelp av han til å sette ord på hvordan jeg følte meg akkurat der jeg satt. og han sa alt jeg trengte å høre for å få det litt bedre med meg selv.


Sengene var helt normale, og rommene var passe store.. uten noen forstyrrende elementer.

Før jeg skulle sove fikk jeg litt beroligende; en rikleig dose sobril,
og da sov jeg til kvelden etter.

---


For meg var det ikke bare en impulshandling, som mange beskriver, det var et ønske jeg hadde hatt lenge - fordi alt bare var vondt... men da jeg var oppi situasjonen kunne jeg ikke forstå at det gikk ann å få hjelp. Jeg hadde ikke lyst til å snakke med noen om det, og jeg hadde virkelig innerst inne ikke lyst til å leve, så jeg endte opp med barberbladene mine da, om natten når alle andre sov for å få fokuset over på noe som var fysisk vondt i steden.


Og Ja, det hadde kanskje vært godt at noen hadde sagt "Jeg er så jævelig glad i deg, og jeg ser du har det vondt, og jeg ser du sliter... kan ikke jeg få lov til å hjelpe deg?" men det var det ingen som sa.

jeg har flere ganger lagt merke til det hos meg selv også, har jeg en venn som jeg vet er deprimert, er jeg fryktlig redd for å snakke om selvmord.
-redd for å spørre eller snakke med han/henne om det i tilfelle det kunne sette de på tanken.

Eksen min var veldig deprimert, og jeg spurte rett ut "si meg en ting Inge, har du tanker om å skade deg selv, eller om å ta ditt eget liv?"
svaret jeg fikk var enkelt og greit "Ja".

Derifra kunne han få hjelp, han hadde tillitt til meg, men samtidig så er det ikke så lett å fortelle om slike tanker. Et konkret spørsmål kan være greit å få. så slipper man den utfordringen om å si det selv.
- arrester meg gjerne her, dette er noe jeg selv tror og mener... vet ikke om det er faglig begrunnet noe sted...

og dette med piller, er det mye snakk om, anti-depresiver... "Piller gjør da ingen frisk... de blir jo bare zombier", eller "De får komme seg ut i frisk luft i stedet, det hjelper!"

det er kanskje sant, det at man blir litt fjern, jeg var det i starten jeg og... Men hvorfor i hælvette skal man ikke ta en pille og få det bedre? det er bare en midlertidig løsning dette med medisiner, før man har fått den behandlingen som trengsm og man klarer seg uten.


Etter at jeg var så langt nede, har jeg fått et merkelig syn på livet og alt som eksisterer.
er veldig glad i medmenneskene mine, gjør alt for at de skal ha det bra, jeg er kanskje blitt litt for... hva skal jeg si... hm =/
redd for tanken om at de kanskje plutselig ikke er der lenger.

Og når jeg ser noen smile tenker jeg som så:
- Fint å se at du har det bra

Husker i vår, da det luktet kumøkk ute og alle bare: "ååå fy faen som det stinker!"
mens jeg bare satt der med røyken min og tenkte: Det lukter faen meg! er det ikke deilig å ha muligheten til å kunne lukte?

-- Osiris --