Jeg var veldig tynn og spinkel i min barndom, og ble mobbet pga. dette på barneskolen, og jeg har slitt med dårlig selvtillit siden 1. klasse. Jeg gikk ofte allerede fra jeg var 9-10 år og tenkte på metoder å gjøre det slutt på, men det ble med tenkinga, som stoppa etter en visitt hos psykolog mot slutten av barneskolen. Jeg hadde funnet ny selvtillit, og holdt denne i noen måneder - Så kom ungdomsskolen.

I klassen min var det en rikmannsunge som likte å vise seg fram - ikke det at han ikke var smart, bare det at han hadde overlasta selvtillit-tanken. Den sosiale rangstigen fortsatte fra barneskolen; Jeg var en av de "upopulære", ble mobbet nå og da og turte å si lite i timene, fordi jeg var redd for hva denne selvtillitsbomba bakerst i hjørnet kom til å gjøre - alltid skulle han kverulere. Det var også i denne tiden at hormonene begynte å rase i kroppen min, og jeg var forelska i ei jente i klassen, som var, som de sier på film, "way out of my league" - og det var akkurat derfor jeg begynte å gråte meg i søvn. Jeg visste at jeg var "way out of her league" og aldri kunne bli sammen med henne. Jeg begynte å tenke selvmordstanker igjen, satt ofte med en kniv i hånda og genseren bretta opp, men turte aldri å bare få det ferdiggjort, noe som gjorde meg enda sintere og lei meg.

Jeg prøvde meg på dama - brukte hele lønninga (1000 kr, fra avisbud-jobb) en måned på en svær blomsterbukett, en stor hjerteformet pute og et kort som jeg selvfølgelig ikke turte å levere selv - jeg fikk venninna hennes til å gjøre det, og det var så vidt jeg turte å levere de til henne engang. Jeg hadde fortalt jenta for lenge siden at jeg var interessert i henne, så blomstene kom ikke som noe sjokk, egentlig.
Men nei ble det. Jeg var visst ikke helt hennes type, sa hun.

Jeg datt ned i et mørkt hull som involverte mye gråting, en uke skulking, og mye, MYE fæle tanker om hvordan jeg kunne ende livet mitt så sakte som mulig. Jeg følte at jeg var så svak og teit at jeg ikke fortjente annet enn en lang, smertefull død.

Men! Igjen klarte jeg ikke å gjøre det. Løkka hang klar, jeg hadde bare trengt å stille meg på stolen og forsiktig dytte stolen vekk. Men jeg klarte det ikke. Og det er nok det beste som har hendt meg.
I sommerferien mellom 9. og 10. klasse møtte jeg en del interessante folk og de har vært de eneste personene som jeg føler har behandlet meg med respekt. De hører på det jeg har og si, til tross for litt stamming her og der, og jeg føler rett og slett at dette er folk jeg kan åpne meg skikkelig for uten at de stikker en dolk i ryggen på meg.
Jeg har siden da fått mye mer selvtillit. Før har jeg bare sagt "Hei", "Ha det" "Takk" o.l. til jenter uten å se på dem, nå har jeg faktisk pratet med flere, hatt lange samtale-emner. Jeg har kyssa for første gang, og livet mitt går bare bedre og bedre.
Jeg takker meg selv hver dag fordi jeg ikke turte å ta livet av meg.
Hvis noen med selvmordstanker leser dette, ber jeg dere; Slåss i mot det! Ikke la det ta overhånd. Det du går gjennom er en fase, og alt du trenger å gjøre er å slåsse deg gjennom den, så blir alt så mye bedre.