http://www.freakforum.nu/forum/showt...hlight=eksamen

Som alle andre har jeg hatt mine oppturer og nedturer i livet. Met et noe unormalt resultat.
Først bør det nevne at jeg er kristen. Derfor følger jeg kardemommeloven, men bortsett fra det påvirker ikke religiøs oppfattning livet mitt stort. Gjennom tenkning har jeg kommet fram til at meningen med livet for meg er å ha det så godt som mulig så lenge jeg lever. Jeg mener derfor at lykke og nytelse kan måles som vann i et glass. Det er umulig å skille de enkelte bitene fra hverandre, og nettopp derfor skal en slik tankegang holdes utenfor politikk og praksis, men samtidig skaper noen ting mer nytelse og andre ting mindre.
Det og være deprissiv og trist kan sammenlignes med å helle vann ut av glasset. Formålet med livet blir derfor at glasset skal være så fult som mulig når livet er over. Hvis du ser at du heller ut mer enn du legger til, og at dette kommer til å forandre seg med det første, så gjelder det bare å gjøre slutt på det så fort som mulig. Ta sitt eget liv.

Dette kommer aldri til å skje. Fordi hver gang jeg spør meg selv om jeg er lykkelig får jeg enten "Ja" eller "vet ikke". Dessuten annser jeg meg ikke som psykisk syk. Det som irriterer meg ganske kraftig er at folk utrykker komprimissløs og enskrettet forakt for selvmord. Personlig tror jeg 99% av de som går så langt har gjord et feil valg fordi de er syke og kan hjelpes, men ta for eksempel lemlestede mennesker med lav livskvalitet. Er det forkastelig for dem å gjøre slutt på all dritten?
Her til lands har det lenge vært straffbart å prøve å ta sitt eget liv. Det har jeg null til overs fort, og uttrykker et veldig snevert syn.
Vær så snill. Ikke døm folk for selvmordet alene.