Jeg tror vi blir glade når vi hjelper mennesker rundt oss. Når jeg føler med nedfor, så er det somregel ett eller annet egoistisk problem som plager meg. Med en gang jeg er til hjelp for noen andre, så blir mine problemer mye mindre, og livet litt lettere å leve.

Et typisk trekk ved A4-livet er jo at alt dreier seg om individets framgang og "lykke". Man blir så opptatt av sitt eget, at man glemmer å være et medmenneske i en større helhet. Så finnes det uendelig mange måter man kan være til hjelp for andre mennesker på. Men som jeg nevnte i en annen tråd; det er når vi opplever ekte felleskap at vi føler oss trygge og levende. Ekte kontakt med mennesker er den beste lykkerus Og slik kontakt oppnår man når man ikke først om fremst tenker på seg selv, men setter andre før seg selv. Ganske ironisk egentlig.

Mennesker er avhengig av hverandre. Vi speiler oss selv i menneskene og samfunnet rundt oss. Uansett hva man sier, så er vi et produkt av samfunnet rundt oss. Tror heller ikke mennesker er skrudd sammen for å leve aleine / kun for seg selv.

De fleste religioner påstår jo også at de kan fylle dette tomromet som også blir nevnt. Noen som tror det er en "åndelig" dimensjon med i bildet? At mennesker automatisk søker "noe mer"?