Tror det er svært vanlig at når ungdommer kommer opp i en viss alder begynner å tvile på samfunnet rundt seg, og ikke minst tvile på seg selv og sin oppfatning. "Men nesten uansett, ender vi opp med ett a4 liv. Etter vi blir litt eldre får man en trang til å etablere seg for å kunne slappe av. Vi hengir oss til systemet og dens normer. Og uansett, om du er en arbeider, en slave, en narkoman, en i fengsel. Det blir ett a4 liv. Kjedlig. Vi er kun en byggestein for å få samfunnet til å fungere. Samtidig "higer" vi etter å gjøre noe stort, gjøre som våre forbilder, søke erkjennelse, men hva spiller det noe rolle i lengden egentlig? Gjør dette at man rett før man dør, sier til seg selv, "dette vil jeg oppleve en gang til"?