Vi blir alle født inn i samfunnet, og i bunn og grunn forventes det at vi alle skal gjøre det samme. Man skal få seg en utdannelse, få seg en jobb, få seg en familie, få seg X antall materielle goder (bil, båt, hytte, osv). Hvis man ikke klarer dette blir man nærmest sett ned på. Og gud forby om man gjør noe man ikke får lov til - da tar det ikke lang tid før onkel politi banker på døren.

Jeg er selv godt på vei til å oppnå alle disse tingene. A4 livet er mitt liv. Det har aldri vært et spørsmål for meg, før nå. Noen ganger føles det bare så tomt, alle disse tingene jeg gjør, bare fordi at det er forventet av meg. Egentlig vet jeg ikke om det er dette jeg ønsker.

Om jeg får meg en stor villa for eksempel, vil det gjøre meg lykkelig? En 8 til 4 jobb på et kontor, kun for å tjene staten - er det egentlig noe å trakte etter? Unger? Det blir vel bare enda flere ulykkelige sjeler, for hvem er vel egentlig fornøyd i dette samfunnet? Ekteskap? Som oftest virker det som om etter noen år sammen så er man enten ulykkelige, eller så går man hver sin vei.

Egentlig kunne jeg tenke meg å reise litt, utvide horisonten, gjøre noe som faktisk betyr noe for noen. For eksempel jobbe på et barnehjem i Afrika, reise til en øde middelhavsøy hvor jeg skriver ferdig boken jeg drømmer om å gi ut, studere filosofi, gi blaffen i alle disse materialistiske godene som jeg og alle andre hele tiden streber etter, men som aldri gir noe tilbake…

Er det bare jeg som føler det slik? Litt fanget på en måte? Er det noen her som har gitt blaffen i normene og gått sine egne veier? Har det i så fall vært tilfredsstillende?