Helt normalt å tenke slik i starten og midten av tyveårene, gjorde det selv og kjenner meg skremmende mye igjen i en del her faktisk. Det handler egentlig mer hvor om hvor godt du har det med deg selv til en hver tid, ikke hvor mye fritid du har.

"Yte for å nyte" ligger innbakt i oss mennesker. Du vil alltid ha en nostalgisk ide om at til helgen blir alt så bra, men bare hvis helg er helg. Om du ikke "jobber" er alle dager like. Du må lære deg å leve her og nå, og trives med å evt. stå opp en mandag morgen og starte uken.

Jeg har også prøvd å gi etter for nostalgien og nytelsen, f.eks. bare drive dank og game. Det tar aldri lang tid før man føler seg helt elendig og innser at hamsterhjulet er litt hva man gjør det til selv. Du vil ikke være han fyren som frivillig fortsatt bor hjemme i en alder av 40, frivillig lever på trygd, dårlig helse, ikke stoler på seg selv, og ikke klare å engang planlegge middag for i morgen.

Som flere nevner her, hvis innstillingen din er hat, så vil du føle hat. I dag kan "jobb" være så mangt, du må ha en jobb du mestrer og som gir deg en god selvfølelse. Du kan få ny kunnskap og lære deg nye ting i en jobb, og bli profesjonell. Skader ikke om det er muligheter for utfordringer du kan løse som også gjør deg mer hel. Et par år i kassa på kiwi handler ikke om overlevelse, slavearbeid og offer; Det handler om å lære seg å stå opp, sosialisering og interaksjon, følelse av mestring og bidrag, den gode følelsen av å avslutte en god dags arbeid. Alternativet er så mye verre. Du må kunne stole på deg selv såpass at det du planlegger å gjøre kommer til bli gjennomført. Selv ting som er vanskelig, men gir deg noe i det lange løp.

For min egen del har det i takt med alderen vært et økende behov for å påta meg mer ansvar for å føle meg hel. Ved å håndtere mye ansvar i hverdagen føler jeg jeg meg rett og slett bra. Selvrespekten øker, selvtilliten også selv om den aldri har vært dårlig. Jeg fokuserer på meg selv og hva jeg er kapabel til, ikke andre. Lite visste jeg for 15-20 år siden at det å være en leder og forelder er noe jeg trives med selv om potensialet alltid har vært der.

En tirade av floskler dette her, men når man har erfart det selv så skjønner man hvor de kommer fra.

"De er rett å slett mer avhengig av å føle verdi for samfunnet enn de er opptatt av å finne verdi i seg selv." Dette er helt feil holdning. Man finner i samfunnet det som gir verdi for en selv. Man kan velge å stå utenfor også, men ta det valget etter at du har forstått kompleksiteten og avhengigheter i samfunnet, og hvorfor det er en fin ting. Du kan prøve å flytte langt inn i skogen med øks, kniv, hagle, fiskestang og varme klær for å skaffe deg litt perspektiv på ting. Da kan vi snakke om å overleve.