Heisann freak. Jeg har et lite problem som har begynt å plage meg psykisk i form av å være trist/lei meg.

Jeg er 23 og har et yngre søsken som er 3år yngre enn meg som har slitt litt grann. Han tok seg et friår etter vidregående hvor han ikke gjorde noe som helst enn å game, røyke hasj samt henge med en dårlig gjeng. Jeg vet hvem han har hengt da byen jeg er ifra er ikke så stor og ord går rundt.

Han prøvde å studere i en større by i høst noe jeg ble veldig glad over men han droppa ut etter rundt 3-4 uker og kom hjem igjen. Siden det så har han ikke gjort noe annet enn å være på rommet og game samt røyke masse hasj og inni mellom henge med disse dårlige folkene han tror er vennene sine som bare bruker han.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg blir direkte lei og deppa over å vite hva han holder på med i livet sitt. Han prøvde å ta selvmord i 2020 engang så jeg vet at han ikke har det bra.

Jeg har gitt opp på å prøve å hjelpe han da han er veldig sta og han blokka meg fra snapchat når jeg advarte han mot å gjøre et ''oppdrag''' hvor han satte seg selv i massiv risiko for lite gevinst av disse dritt folka.

Det som har gjort alt værre er at han mistet lappen nå for å kjøre rusa på hasj (jeg vet at thc grensa er idiotisk lav og de som har satt det tallet ikke er gode i hodet). Bilen han sin var liksom det eneste han hadde igjen føler jeg og i følge moren min har han begynt å provosere hu med å diskutere ting som han vet irriterer hu. Jeg kjenne han såpassa godt å vet han gjør det når han ikke har det greit.

greia er at jeg vet at jeg ikke skal egentlig bry meg om hva som skjer i han sitt liv og jeg bor flere timer unna han og min mor så dette påvirker ikke meg direkte, men jeg klarer virkelig ikke å slutte å tenke på han og bli direkte lei meg. Jeg har en kjæreste som er like gammel som han som er på sitt andre år med studier og har en venne gjeng samt masse hobbier. Jeg klarer bare ikke å slutte å sammenligna han og hu, Jeg har så lyst til å hjelpe han, men jeg vet at det er ingenting jeg kan gjøre.

men det er bare så trist synes jeg at min fine lillebror som jeg var så god venn med som barn skal slite sånn når jeg har det veldig bra nå.

Er det noen som har noe tips for hvordan jeg kan deale med dette? Jeg blir ikke overasket om folk vil synes dette er en dum post og kanskje mener dette er en bagatell, men jeg trenger sårt tips for hvordan jeg kan endre tankegangen litt/ikke la situasjonen han sin dra meg ned.

takk på forhånd for alle svar