Sitat av
SaySo
Håper at leger har gitt deg adekvat opplysning om risikoer osv i løpet av de 5-6årene og at det kommer til å være vondt og vanskelig å gå av når den tid kommer. Alt annet enn at det er gjort er i så fall komplett uforsvarlig i mitt syn.
Du sier ingenting om hvorfor du har hatt behov for denne medisineringen og hva du har utfordringer med. Jeg undrer meg på om det er medisinsk at du blir psykotisk og er langt nede, eller om det er noe annet.
Også sier du at du har venner i lar, noe som gjør at jeg generelt lurer litt. Altså, ikke noe dømmende på noen måte, jeg er tross alt en rusavhengig selv. Men, du sier også at du har bruk av benzo og sovemedisiner for å få til nedtrappinga (noe som praktisk talt ikke blir en reell nedtrapping i min forståelse). Du sier heller ikke om benzo og sovemedisiner er gitt av lege eller om det er noe du har kjøpt på egenhånd. Og sånn sett så er det ikke så veldig lett å gi deg noe voldsomt godt svar.
Uansett så har jeg stor forståelse for at det er en veldig krevende situasjon å være i. I tillegg så vil jeg ikke tro at henvisning til lar vil være avgjørende for samvær med barnet ditt. I den forbindelse vil jeg anta at psykoser og det at du (utifra hvordan jeg forstår deg) er deprimert og ikke har det så lett vil være en større bekymring. Også vil jeg tro at samarbeid(eventuelt mangel på) med barnefaren spiller inn og den generelle historikken du og han har veier tyngre.
Også kan abstinenser være ekstremt voldsomt å håndtere. Smerter er en vanlig del av det som normalt avtar etter tid på samme måte som abstinensene vil gjøre det. Jeg tenker at du er en rusavhengig uavhengig av om det er pga hendelser som gjør at leger har satt deg på morfin medisiner eller om du har annen historikk. Og det vil kanskje være hjelp i å anerkjenne det selv også og ta den sorgprosessen som måtte være riktig og nødvendig for deg med det faktumet.
Til slutt vil jeg understreke at jeg utelukkende er ærlig og mener null vondt. Det høres ut som en veldig tøff og vanskelig situasjon å være i og det krever nok mye energi i din hverdag. Heier på deg og ønsker deg alt godt og håper du finner frem til løsninger som fungerer for deg
Takk for svar! Jeg skal klargjøre litt, så kanskje det blir lettere å forstå.
Jeg har hatt utallige nedtrappinger etter over 25 operasjoner, og har generelt en herpet kropp... Det har derfor så og si vært umulig å unngå dette, fordi kirurgi har kommet så tett med mye komplikasjoner. Innen jeg har fått begynt på nedtrapping har det vært ny operasjon, og postoperativt vært nødvendig å øke doser. Jeg er blandt annet hjerneoperert.
Jeg har vært klar over risikoen, og ikke minst også vært gjennom abstinens mange ganger før. Men å komme seg ned på 0 har dessverre dratt meg til steder psykisk hvor jeg ikke har kontroll. Dette i tillegg til at jeg av en eller annen årsak (også uten "krykke" medisiner) har langvarige fysiske abstinenser som gjør at jeg går i nyresvikt og får problemer med hjertet. Så det er komplisert... Jeg har en kropp som ikke tåler belastningen fysisk i tillegg til at jeg får utløst psykose som følge av forsøk på slutt.
Angående medisiner så er alt via fastlege, og ingenting illegalt. Dette gjøres under kontrollerte forhold. Litt klønete formulert av meg, da jeg ikke har noe med miljøet rundt meg annet enn at jeg har en kamerat som er i LAR, altså ikke flertall. Jeg kjenner ikke til disse tingene annet enn samtaler via kamerat.
Jeg er helt enig med deg i at uavhengig av om det er snakk om misbruk eller bruk, eller hva man skal kalle det, så er det ingen forskjell. Jeg er jo totalt avhengig av opiater på eksakt samme måte som alle andre i samme situasjon. Jeg ble kanskje bare litt sjokkert, men på en annen side noe lettet fordi jeg har nå forsøkt så mange ganger på egenhånd og foreløpig har feilet... Noe som selvsagt er kjipt.
På den annen side er jeg glad jeg har en skarp fastlege, som har forståelse for når "nok er nok". Han ønsker ikke at jeg går i abstinens etter psykotiske episoder hvor jeg havner langvarig i psykiatrien, noe jeg ellers ikke sliter med...
Og til slutt vil jeg si at jeg er ekstremt heldig med far til mitt barn, og vårt samarbeid! Vi har hele veien hatt god kommunikasjon. Barnet bodde med meg frem til jeg ble for dårlig, og vi har vært enige i prosessen hele veien. Fokuset vårt er på en stabil hverdag for barnet, og ikke meg eller han. Så akkurat der er jeg heldig. Han har tatt papparollen og ansvaret på strak arm, og barnet er det viktigste for oss begge. Jeg vet bare så utrolig lite om dette opplegget at det skremmer meg litt.
Setter stor pris på tilbakemelding, og ikke minst støttende ord. Dette er en absurd situasjon å stå i, men jeg innser at dette kanskje er eneste løsning for meg etter at vi over tid har forsøkt det meste utenom.