Det er jo ganske åpenbart at man ender opp med to betydninger når man sier at religion er ondskap: Slik jeg ser det er folk for dårlige til å skille mellom en religion og en religiøs administrasjon.

Punkt 1, religion er helt ok: Slik jeg ser det ender alle opp med en eller annen form for støttestolpe i livet, måtte det være gudstro, sosialisme, narssisme eller noe helt annet. Man kan neppe klandre noen for at det de tror på er religiøst motivert når den eneste forskjellen på en personlig kristen og en som er delvis f.eks. kommunist er hvilke idealer de bygger på, og de har antagelig en del til felles. Vi bør har religiøs frihet, og folk må få støtte seg til hva de vil for å takle hvor forferdelig grusom verden er sosialt, politisk og økonomisk. Realiteten knuser de fleste hvis de ikke har en eller annen form for håp eller hat de kan bygge et beskyttende skall utav.

Punkt 2, og her er det folk ofte ser på som religion: Organisasjoner med religiøst fundament er noe helt annet. Der hvor folk læres opp til å tro bestemte ting organisert, og hvor organisasjonen skiller seg ut fra mennesker med en annen tro (eller mangel på derav), og hvor individet nærmest går tapt i troen på organisasjonen som Gud eller herskende makt, det er der det man skal frykte ligger. Organisasjoner som prøver å gjøre seg selv til en religion er i mine øyne ene og alene grunnen til noen av de største blodbadene i historien. Korstogene hvor en allmektig kirke og stat sender ut krigere. Nazi-tyskland hvor nazipartiet definerte tro. Soviet, hvor de Partiet aksepterte holdt resten av nasjonen i et jerngrep. Nå i dag har få organisasjoner så mye makt at de kan styre hele nasjoner, men det hindrer ikke at de kan gjemme seg bak religionsfriheten og danne grupper innad i Norge, Midt-Østen og alle andre steder i verden.

Jeg vil ha religiøs frihet hvor ingen prøver å bli Gud.