Klarer ikke helt slippe denne tråden, den har tatt plass i bakhodet i flere dager nå. Og jeg har tenkt og reflektert over meg selv og mitt liv. Jeg tror middelmådighet best beskriver livet. Selv der jeg var sykt engasjert når jeg gjorde ting jeg virkelig trivdes med som ung musiker endte jeg opp i middelmådighet. Og det var jo ikke mangel på veiledning, tips og muligheter som gjorde at vi aldri slo igjennom. Vi var vel bare så dedikerte at vi ikke ville endre stil eller sjanger for å spille musikken høvdingene i bransjen ville vi skulle. Omtrent det samme i arbeidslivet. Livet er slik livet ble, men det jeg finner merkelig er at når jeg tenker tilbake så kan jeg heller ikke huske at jeg noen gang trodde eller drømte om at ting skulle være helt topp hele tiden. Som om jeg var programmert til middelmådighet. Kjøpte en gang en kostbar bil, litt på impuls. Men etter noen måneder viste det seg at det var ikke så gjevt som jeg trodde da kontrakten ble signert så jeg solgte den. Kanskje det betyr at jeg er meg selv på godt og vondt og kanskje er det noe en kan være stolt av? Noe annet kan jeg virkelig ikke komme på.