Jeg var han fyren som mente angst og depresjon var noe tull svake mennesker fant på. Da jeg var ung og enda dummere….

Så rammer det en selv, og det ekke grenser for hvor sprø man kan bli av en ikke optimalt fungerende hjerne. «Er det ikke bare og…» blir det vanligste velmente rådet fra venner og familie.

Kjempet mot den dritten der det meste av det siste tiåret….tiåret ass. Men på en måte så er jeg glad for erfaringene jeg fikk. Du pusher grenser, og du finner også viljestyrke der du ikke ante det var. Og det førte meg til jobben og feltet jeg ville være i.

Men det jeg blir deprimert av, er feks meg selv. Selvbilde og selvtillit er en pågående prosess, og jeg faker jævlig godt, men det er kjipt å ikke like seg selv.

Men det vil ikke være sånn for alltid. Det gjelder dere også, det vil ikke alltid være sånn. Det vil bli bedre. Spør om hjelp, det er styrke det!