Ganske riktig, det har den. Tilfellet Bakhmut, ni måneders problematisk og kostbar beleiring, tross overlegen ildkraft, belyste hvor latterlige pro-russiske lesninger av det militæret forløpet viste seg å være – men la du for eksempel merke til hvordan beskrivelser av byens strategiske betydning stadig skiftet i vestlig presse avhengig av situasjonen på bakken? Det er også et relevant og viktig poeng at resultatene av den pågående, delvise russiske mot-mot-offensiven vil utgjøre en ikke ubetydelig pekepinn på fremtiden til denne “spesielle militære operasjonen”, og vil potensielt vise den som en vanskelig nøtt for Russland å knekke, idet de i så fall legger for dagen begrensningene i den form for krigføring som er dagens modus operandi.

Det er litt av poenget mitt her, ikke å gå inn i det ene laget i propagandakrigen (i det hele tatt finner jeg det snodig hvordan positive beskrivelser av krigens gang skulle være så tett knyttet til støtte) men å belyse litt hvordan vi også på denne siden har en tendens til å kjøpe litt vel lett hva som kommer ut av offisielle organer (ikke minst etterretningstjenester og regjeringer med en stake i konflikten) og den etablerte pressen (altså den som er nødt til, helt grunnleggende, å understøtte status quo). Det er jo tross alt krigstid.

Hvis man ikke har lagt merke til at det “frie” medielandskapet i Vesten (hvis det noengang har eksistert – i akademiske sirkler rår det mer enn noe annet sted en skepsis til dét) har undergått betydelige forandringer de siste tiårene, har man virkelig ikke fulgt med i timen. Hvis ikke Trump/Russiagate (obligatorisk langlesning hos CJR), hvis ikke den brusende, usammenhengende og på mange måter kontraproduktive responsen på Ukraina, så bør i hvert fall Israel/Palestina-propagandaen nå få visse lys til å gå opp. Den er blatant – israelere drepes, palestinere dør.

Uten å påstå at jeg har noe absolutt overskuende, guddommelig innblikk i hendelsene, naturligvis. Det har ingen av oss.

Det overordnede poenget består dog. Ukraina er et i sammenhengen lite land, betydelig underlegent Russland i befolkning, ressurser og militære kapabiliteter. Det eneste som har latt dem krige så langt som til nå (og i det hele tatt fortsatt eksistere som stat), er vestlig støtte, men denne – vestlig våpenproduksjon – er selv, samlet, underlegen Russlands, og dette er et forsprang det tar lang tid å innhente – vi snakker om år – samtidig som det vil innebære prioriteringer vestlige land helst skulle ha vært fri. Eskaleringsmulighetene overfor ukrainske motangrep ligger også grunnleggende på russisk side. Endelig, og ikke mindre viktig, kommer de på mange måter forbløffende geopolitiske ringvirkningene av krigen som jeg nå har understreket ettertrykkelig (hvis noen da i det hele tatt gidder å kikke på sidene jeg linker til – koblingen av “Foreign Affairs” til SoMe-algoritmer fremstår som et ganske bisart “argument” i denne sammenhengen).

Den øvrige “kritikken” min har gått ut på det smale manøvreringsrommet vestlige statsledere og andre aktører gir seg selv ved å erstatte politikk (få ting gjort i den virkelige verden) med retorikk qua en moralistisk og propagandistisk (med nærmest metafysiske overtoner) løsrivelse av diskursen fra reelle og tangible interesser til en kulturkrigaktig dydsposering, og hvordan dette henger sammen med en betydelig skiftet, og på en annerledes måte opphetet, atmosfære i det vestlige medielandskapet – og endelig med hvordan dette alt i alt bunner i vår vanskelighet med, for ikke å si den generelle umuligheten i, å konseptualisere våre samfunnssystemers fremtid i det kommende halve århundrets politiske, økonomiske og klimatiske forandringer og problemer.

Spørsmålet er ikke “hva vi skal gjøre neste gang Russland angriper Ukraina”. Ukraina er allerede under kontinuerlig angrep fra Russland, noe vi er delskyldige i – som blant andre Kissinger har påpekt. Spørsmålet er hvordan vi skal håndtere langt mer grunnleggende problemstillinger uten å henfalle til nasjonalstatlige rivaliseringer og tredje verdenskrig og mutual assured destruction (MAD).