Hei dere. Jeg er på første året mitt av studier og ting gikk forholdsvis greit første semester. Er nå på andre semester og ting begynner bli litt vanskelig. Grunnet en situasjon med mine klassekamerater der hvor jeg føler de rett og slett ikke har lyst til å ha noe med meg å gjøre, uten at jeg virkelig forstår hvorfor og hva som skjedde. Vi hadde en god tone ila fadderuken og mye av første semester. Startet med sånne småting der hvor jeg spurte dem om dem skulle på et arrangement som de fleste var gira på, spurte dem alle på SoMe men fikk seriøst ikke ett eneste svar. Uken senere sitter jeg med dem og alle snakker om hvor fett dette arrangementet var, men jeg dro aldri fordi det virket som jeg var den eneste som ville dit og ville ikke dra helt alene. Jeg fikk etter det en liten bekreftelse av at jeg ikke var "velkommen" i gjengen og tok sakte avstand. Endte opp med at jeg satt meg på andre siden av forelesningssalen fremover fordi jeg rett og slett ikke gadd bruke energi på noen som ga blanke i meg. Jeg har alltid vært inkludert i vennegjengen min i oppveksten og vært veldig heldig generelt før. Jeg tror det var litt vanskeligere for meg og bli utstøtt sånn fordi jeg aldri har opplevd det før. Høres sikkert ut som en bortskjemt drittunge for noen av dere.

Jeg har tidligere hatt mild sosial angst, ikke noe særlig stress men kan være litt vanskelig til tider men generelt gått greit. Nå disse siste to månedene har jeg seriøst ikke turt å dra til forelesning lenger. Jeg har for øvrig søkt nytt studie ettersom jeg ikke liker meg der jeg er nå, men jeg har allerede betalt mange titusen for dette semesteret og jeg fysisk klarer ikke møte opp i forelesning og delta pga. denne angsten. Angsten var mild i starten og klarte komme på skolen, men det ble bare verre og verre innover. Mine foreldre blir ekstremt misfornøyde om dem finner ut at jeg ikke møter opp lenger og "ditcher" skolen for å være hjemme. Ingen av forelesningene mine blir tatt opp og jeg har noen praktiske fag som jeg rett og slett må være i forelesning for å kunne klare gjennomføre. Jeg bruker ekstremt mye energi på å tenke over at jeg burde sitte gjøre skole men hver gang jeg forsøker så er det håpløst, jeg er LANGT bak forelesninger og har ikke klart å gjennomføre flere arbeidskrav etter første.

Har noen vært i dette før? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Uansett hva jeg gjør nå har jeg jo kasta vekk 50k på å sitte hjemme og ikke tørre gå til skolen. Det er ikke sånn at jeg sitter hjemme fordi jeg heller vil, jeg vil på skolen og få de studiepoengene jeg har betalt for å få. Har aldri opplevd angst på denne måten og syntes det er kjipt å føle at jeg kaster vekk tid og penger. Jeg har løyet til mamma om at jeg har vært på skolen og vil egentlig bare si det som det er... men er ikke bare bare. Det som er så rart er at jeg har egentlig mye mindre angst i alle andre situasjoner enn før, men på skolen er det helt jævlig.

Har noen noen kloke ord for en smule overstressa student?