2 måneder etter jeg avsluttet skolegangen og flyttet til en ny kommune fikk jeg beskjed om å møte opp på NAV for å få jobb. Jeg var veldig fornøyd med det, ble ansatt i en prøveordning nesten umiddelbart på et kjøkken. Endelig skulle jeg begynne å bidra til husholdningen! Med den nette sum av 4800,- mnd. Men, det var jo bare en periode, jeg ville snart få fast ansettelse! Voksenlivet, here I come!

1 måned senere fikk jeg et komplett sammenbrudd basert på smerter og angst/depresjon som har vært tilstedeværende siden 5-årsalderen. Vel, jeg satte i gang behandling så fort som mulig og havnet på AAP der jeg fikk utbetalt 12.000 i måneden. Selv om jeg var i behandlig måtte jeg fortsatt være arbeidssøkende og måtte delta på alle kurs og utprøvelser nav ville prøve meg i. Hver gang endte opp med ekstreme smerter og forhøyet angst, i den grad at jeg gråt hver kveld fordi jeg visste jeg måtte på jobb ellers kunne jeg miste AAP'en. Jeg hadde meldeplikt hver 14ende dag, det var ikke lov for meg å dra på ferie uten å be nav om lov. Hver gang AAp'en måtte fornyes ble hverdagen min hardt påvirket av bekymringene for at det ikke kom igjennom, at jeg ikke hadde klart nok, at jeg hadde for høyt sykefravær.

Etter 8 år med dette fikk jeg endelig lov til å søke om uføretrygd. Jeg prøvde å søke et par måneder før, men det var uten godkjennelse fra saksbehandler på nav og den ble avslått. Når jeg fikk lov til å søke hadde jeg fylt 26 og da kunne de nekte å gi meg ung ufør, så jeg er fastlåst på laveste uføretrygd til den blir redusert når alderspensjonen kommer.

Behandlingen jeg opplevde fra nav var at jeg var lat, gadd ikke å prøve, måtte bare stå på litt til. Jeg utviklet bare kraftigere angst, depresjon og fikk dårligere selvbilde for hvert møte med de. Jeg måtte på x antall behandlinger som gjorde null og niks og ble tvunget til å prøve arbeid det var dokumentert at jeg ikke klarte.

Så, endelig ufør. Endelig fred. Hva nå? Jeg kan ikke dra ut og møte venner, jeg har ikke råd og de er på jobb, stort sett. Jeg har ikke råd til å ta lappen og om jeg hadde hatt det hadde drivstoff vært et problem. Følelsen av å ikke kunne bidra noe særlig og mangelen på mestringsfølelse er temmelig kjipern.

Grunner til at "Navere" ikke er et reellt problem:
1. Økonomisk. Det holder ikke til et liv bedre enn rett over fattigdomsgrensa og man vet at det ikke blir bedre om et par år
2. Psykisk. Behandlingen man får og alt man må igjennom for et trygdeliv er så tung at det er lettere å jobbe hvis man kan det og kjedsomheten man får i etterkant er vanskelig å håndtere.
3. Sosialt. Den sosiale interaksjonen man får på jobb er ekstremt viktig uansett om den er positiv eller negativ.

Hilsen en med "I-landsdiagnose"