Årsaken er som regel en sterk biologisk drift (ofte underbevisst) fra kvinnenes side, og kåthet/uhell fra mennenes side. Det er heller sjelden at det skjer etter planlegging fra begges side, og da skjer det gjerne på usexy måter som "å prøve" og å "være prøvere". Du kan si det er litt som med ekteskap: Kvinnene gifter seg, mennene kapitulerer.

Jeg tror man kan leve et akkurat like meningsfylt og rikt liv uten barn, og at livet med og uten barn sånn sett er helt sidestilt (opp til hver enkelt å gjøre det beste ut av begge deler). Men at man har et etisk ansvar om ikke å få barn fordi livet er en lidelse, og verden er et så grusomt sted, er så klart bare pessimistisk emo-piss de fleste vokser av seg etterhvert som de lærer at de er ansvarlige for sin egen lykke - og at barna også kommer til å være det etterhvert.

Enig i dette. Det bør heller ikke være en grunn til å få barn at de en dag skal ta seg av foreldrene sine. Egentlig, alle årsaker som handler om hva barna kan gi til foreldrene sine, i stedet for motsatt, tenker jeg er dårlige grunner til å få barn.

Målet bør heller være at de skal bli selvstendige og løsrevet, kunne leve livene sine så til fulle som de kan, uten at foreldrene påfører dem flere byrder og mer ansvar, noe livet inneholder nok av fra før. Så er man selv ansvarlig for å sikre alderdommen sin, opprettholde et sosialt nettverk og så videre. Den utfordringen forsvinner ikke selv om man har barn, og jeg tenker det er sjødesløst for ens egen del å slutte å ha det på prioriteringslista.