Den ser jeg, men snu på flisa litt: Jeg opplever fortsatt at enkelte blir skremt av meg med munnbind. Jeg er en diger kar, og jeg har et oppsyn som neppe er veldig tillitsvekkende under de beste omstendigheter, så når ansiktet er skjult bak munnbindet er det en del som blir ukomfortable. I en butikk jeg er ganske ofte har jeg for vane å ta munnbindet i av i det jeg går inn hvis det er polakken som står bak disken, så jeg ikke skremmer henne - og ta det på hvis det er tyskeren, sånn at jeg ikke skremmer henne (sistnevnte er, formodentlig i likhet med deg, mer redd for virus enn store menn).

Det er altså fint at de som er redde for infeksjon får det bedre når jeg har munnbindet på, men for de som har et litt anstrengt forhold til potensielt skumle mennesker kan det å ikke lese ansiktsuttrykket være en ekstra belastning. Bortsett fra konkrete situasjoner hvor jeg kjenner de involverte, så lar jeg slike personlige forhold ikke påvirke min beslutning om å gå med maske eller ei. Jeg tror du er enig i at vi egentlig bør se forbi alle slike personlige ønsker og heller holde oss til det som har en smittevernsfaglig relevans?

Der må jeg dessverre si det er mye som skorter: At riktige munnbind brukt riktig har en dokumentert og målbar effekt er hevet over enhver tenkelig tvil. At effekten avtar når man bruker munnbindet feil, tar på det med kontaminerte hender eller bruker skitne tøyfiller som ligger månedsvis i lomma før de får en vask er også åpenbart - men hvor mye dårligere blir effekten? Når er den så nære null at vi ikke lenger kan måle den? Er det slik at tryggheten du føler av å se noen med munnbind egentlig er en falsk trygghet? Jeg vet ikke, og det tror jeg ikke FHI vet heller. Tvert i mot virker det som om det er total mangel på vilje til å faktisk tallfeste effektene i virkemidlene man tar i bruk. Fremgangsmåten har stort sett vært å argumentere for at tiltak X forventes å ha en eller annen virkning, og hvis kostnaden er lav nok så er det bare å anta at regnskapet går opp med sorte tall. Særlig hvis det aktuelle tiltaket er populært i kule land. Problemet med dette er at da har ikke tiltaket noen logisk avgrensning, og man bør være jævlig skeptisk til alle former for inngrep som mangler avgrensninger. De kan nemlig aldri diskuteres på fornuftig vis. Burde vi for eksempel fortsette å bruke munnbind ute bestandig, uansett, pandemi eller ei, symptomer eller ei? Dersom denne overnevnte skitne kluten faktisk har noe effekt for å redusere sykdom, kostnaden settes til null og det er det eneste vi bryr oss om - er det ikke da en ganske logisk følge at alle burde bruke munnbind bestandig, om så bare for å redusere den årlige forkjølelsesstatistikken med en titusendels promille? Det øyeblikket du vil trekke en linje i sanden og si at verdien er så lav at her gidder man ikke engang prøve å presse mykt med anbefalinger fra oven, så må man faktisk ha en idé om hva tallene er. Man må vite, om enn med enorme usikkerheter, hvor effektivt et tiltak er, man må vite hvilken belastning det fjerner fra helsevesenet, og man må vite hva verdien av selvråderett egentlig er. Særlig sistnevnte tror jeg mange har glemt å ta med i det moralske regnestykket sitt i løpet av de to siste årene.

Jeg tipper det er så enkelt som at FHI har liten kjennskap til effekten av munnbind slik de faktisk brukes, og i den grad de vet noe så er indikasjonene at forskjellen mellom feil bruk og ingen bruk er såpass marginale at det neppe har noe for seg. Det er hva jeg tror, og jeg har ingenting veldig konkret å underbygge antakelsen med. Merk også uthevingen min, og la meg nok en gang understreke ettertrykkelig at jeg utelukkende sikter til den formen for munnbindbruk man observerer i felt og ikke den bruken man ser hos helsepersonell på jobb. Om et slikt regime hadde vært verdt kostnaden er selvsagt et helt annet spørsmål, for det ville generert langt mer søppel og krevd mer ressurser til opplæring og alt det omkringliggende.