Ja, det gir mening og det er også innenfor slik jeg har forstått deres standpunkter hittil. Jeg føler (hir hir) derfor at svaret ditt var innenfor svaret jeg forventet å få, om en del mer utdypet.

Jeg tror det som plager meg med teorien er at jeg som person har et nokså flatt følelsesspekter av natur. Det er langt mellom dype daler og høye topper innad, selv om det kan fremstå annerledes utad. Jeg benytter med andre ord langt oftere tenkehjernen til å overveie og å ta avgjørelser, uten at jeg kan si at mange av avgjørelsene tillegges noen særlig, om noen, følelsesmessig vekt. Uavhengig om det er enkeltfølelser eller summen av dem som gjøres gjeldende. Det blir litt som å løse et mattestykke, det er kun ren følelsesløs logikk som fører fram. Jeg kan også knytte det litt opp mot impulsivitet. Jeg er ikke impulsiv og de få gangene jeg tar en avgjørelse uten å gjennomtenke det først så blir jeg som regel straffet.

Selv om det ovenstående kan gjøre at jeg fremstår som Patrick Bateman selv, så er heldigvis mine empatiske evner ikke helt fraværende

Jeg klarer ikke i farten å komme med noen gode motargumenter eller motforestillinger til deres standpunkter utover at intuisjonen min for øyeblikket ikke tillater meg å bli overbevist. Jeg har lyst til å si at enkelte mennesker sterkt favoriserer tenkehjernen over følelseshjernen, og motsatt, og at det kan hos mange være tenkehjernen som alene står bak iverksettelse av mange handlinger. Jeg klarer ikke for nå å godta at det er kun følelseshjernen som i alle situasjoner hos alle mennesker er det som til slutt får dem til å agere.