Sitat av
Hans Høyhet
Vel, tenk deg at du er blitt formet av samfunnet og dermed i stor grad er blitt samfunnet, i.e. folk identifiserer seg med jobben sin, med navnet sitt, men bostedet sitt, med landet sitt osv. Når en kaster alt dette overbord, først da begynner man en ekte søken etter hvem man egentlig er, før man ble fortalt av andre hva man er.
Ja, men du glemmer at mennesker er jo flokkdyr. Jeg = flokken/samfunnet, flokken/samfunnet = meg.
Jeg skjønner poenget ditt, men er ikke enig i at man må kaste all tilhørighet og hele egoet i dass for å finne ut hvem man er. Det som er viktigst er jo å være en del av samfunnet.
Jeg tør påstå at først da kan man begynne på en søken om hvem man egentlig er.
Sitat av
Hans Høyhet
Man er blitt ingenting annet enn løgner siden man var barn, vokst opp på løgner, foreldre lyger, lærere lyger, politikere lyger, alle lyger, men de fleste er selfølgelig selv ikke klare over det. De sover, og man selv sover/er fanget i et nett av løgner.
Alternativt kan en se det slik: alle spiller et spill, verden er show business, men for å komme dit må man først konfontrere skyggene sine, og se at alle har løgget til deg, og at ingen egentlig vil ditt beste.
Definer løgn og sannhet da. Det er vel øyet som ser.
Jeg er mer enig i de to siste paragrafene dine enn den første. Men ikke enig i konklusjonen.
Det jeg tenker, er at hvis man har en opplevelse av at tilhørighet til flokk/samfunn minsker, så er det grusomt og muligens grobunn for en tanke om å ville klare seg alene. For å trøste seg selv ser jeg verdien i å tenke dette.
Men kanskje er det nettopp innsikten som har ført til opplevelsen av mindre tilhørighet? Fordi først blir man skrekkslagen av å oppdage den kyniske strukturen i hvordan samfunnet og mennesker fungerer, for så å få en skikkelig kalddusj når man oppdager at det ikke er så mange som ser det samme. Når man er alene om å innse noe, så er det ensomt, og ensomhet er vel kanskje det motsatte av tilhørighet.
Men hvem vet. Kanskje løsningen er å dra til skogs.