Begynte nok på grunn av at alle kompisene gjorde det. Å var alt for naiv å trudde avhengighet ikke ville ramme meg selv. Til slutt går så langt at mann mister jobb/familie/venner.

Til slutt så gjør man det mer bare for at det er eneste måten man kan å leve på. Du er ikke lengere ønsket i normale jobber. Så man gjøre det bare for å glemme det tragisk livet man er fanget i.

Jeg har heldigvis funnet ut at jeg er ekstremt tilpassnings dyktig. Og jeg har uansett situasjon krevd mer av meg selv å sørget for at om jeg er heroinavhengig så skal jeg uansett ha mitt eget hjem. Tv og internett. Og mat i kjøleskapet. Vi bor tross alt i norge så man trenger ikke bo på gata. Om jeg ikke har fått en vanlig jobb så har jeg altid lagt min ære i å være ærlig å redelig. Å jeg altid vært flink økonomisk. Så jeg har altid klart å skrape opp penger til å kjøpe meg noen plater som jeg har vidre solgt. Jeg hadde også en periode jeg reiste til latvia å estland å hentet subotex til 20kr/stk å solgte dem for 2-400kr/stk i norge så jeg har altid klart meg bra uansett hvor dritt livet har vært.

Men nå er je heldigvis rusfri. Faktisk på mitt 6år med reine urinprøver i lar. Å jeg klarer meg bra. Men det skal sies at jeg savner litt det livet med reiser nedover europa støtt å stadig. Med litt ulovligheter i ryggsekken. Men jeg liker livet som det er nå å je slipper bekymre meg for snuten å fengsel straffer noe mer!