Jeg tenker at hvis du allerede har nådd et nivå av bekymring der du vurderer å snoke i din sønns private meldinger, så bør du fremfor å faktisk snoke heller ta en alvorlig samtale med poden der du forklarer bekymringene du har. Kom det noe godt ut av at du leste disse meldingene, egentlig? Du fikk bekreftet bekymringene dine, men hva om det ikke stod noe der som bekreftet mistanken din? Jeg vil tippe at du hadde fortsatt å være nøyaktig like bekymret selv om du ikke fikk noe bekreftelse i akkurat de få meldingene du leste.

Poenget mitt er at det virker som om du allerede har nådd et nivå av bekymring og at innholdet i disse meldingene egentlig ikke har noe å si. Du blir uansett nødt til å ta en alvorsprat med din sønn og jeg tror den praten ville fått et langt bedre utfall om du ikke hadde brutt tilliten hans ved å innvadere privatlivet hans.

Jeg forstår den håpløse følelsen du sitter med, med en mindreårig sønn alene i utlandet som ruser seg. Men husk; det er tross alt veldig mange mennesker som har gjort akkurat det samme din sønn gjør nå. Det er slikt tenåringer i dag gjør. Og det går helt finfint med de aller, aller fleste. Om ti år vil dere antakeligvis se tilbake på dette som en bagatell. Det som antakelig vil være mest vondt når dere mimrer er tillitsbruddet mor begikk da hun trosset privatlivet til hennes helt alminnelige tenåring.