For meg så gjør det meg jævlig deprimert når alle andre av vennene mine kan ha det gøy og fortsatt røyke og alt er chill som før - mens jeg føler jeg har gått igjennom helvete det siste halve året, føler meg så ekskludert selv om de er veldig flinke til å akseptere at jeg ikke røyker lenger og inkluderer meg på ting de gjør..det er bare ikke det samme lenger :/

Jeg savner så sykt å bare være fjern ute i sommersola med venner, ha mitt faste spot under et eiketre hvor jeg satt og hørte på musikk og røyka en jay på slutten av en bra kveld, savner så veldig hvordan ting var før jeg fikk denne smellen at av og til virker det så uoverkommelig..

Jeg tror jeg bare må akseptere at å røyke er ikke det samme som før da livet mitt ikke inneholdt angst og bekymring, og la det være med det inntil videre.

Mange sier at rusintrodusert angst går over etter så og så lenge, men nå har det gått 8 mnd. og selv om det verste er ABSOLUTT over så er jeg ikke helt i mål enda. Psykologen min sier at han er overrasket over hvor fort ting har blitt bedre og hvor motivert jeg har vært til å bli angstfri, og det er nok ikke så rart i og med at jeg legger sjela mi VIRKELIG i å bli frisk. Men tanker om at jeg alltid har vært sånn dukker opp stadig vekk, men jeg kan ikke forstå hvorfor isåfall for jeg har hatt en fin barndom med mye venner og foreldre som har støttet meg kanskje overkant mye. Er egentlig bare de siste ukene før det smalt at jeg følte meg litt stresset over hva det skulle bli av meg til slutt, og at det var litt dårlig stemning i familien pga. min rusbruk og jeg hadde tenkt å ta en pause førstkommende mandag, men så skjedde dette på torsdagen før.

Har gransket hjernen min for grunner til at jeg har det sånn, og har smått i oppveksten kjent meg litt "annerledes" enn andre - men ikke på en negativ måte, jeg har på en måte omfavnet at "jeg er en raring" og en livsnyter.

Jeg håper bare det går bra til slutt, og at disse følelsene av frustrasjon, angst, depresjon og faenskap går vekk

Rant over