La oss si det slik at noen velger å bære frem to barn, og adopterer bort ett av dem. I dine øyne så er dette en fin ting, for et barn slipper å bli abortert. Problemet med din argumentasjon er ikke bare at du appelerer til følelser, men at du til syvende og sist setter et ufødt barns rettigheter foran en voksen kvinne som selv er i en bedre stand til å ta en avgjørelse om sin livssituasjon og evne til å oppdra ett eller flere barn.

Dersom hun velger å adoptere bort ett av barna så er det en hel rekke andre moralske og etiske spørsmål som vil dukke opp;

-Barnet vil på et tidspunkt ønske å møte sin biologiske mor/foreldre.
-Hvordan velge hvilket av barna man beholder?
-Livssituasjonen kan endre. Når barna er ti år gamle og familieøkonomien har blitt sterkere. Moren må nå gå rundt og tenke på at hun kunne ha beholdt barnet hos seg selv, men nå lever det et helt annet liv et annet sted.
-Og for å dra det langt; du adopterer bort barnet ditt og det havner i en familie med en pedofil far. Barnet blir misbrukt.

Det er vel og bra at din historie om adopsjon er til etterfølgelse. Det er dessverre kun anektodisk, og står for ingen ting i denne diskusjonen.

Murloc satte det på spissen da han nevnte straffen for ikke å få barn, men jeg er for så vidt enig. Det ironiske oppi det hele er jo at tusenvis av milliarder av potensielle barn møter sin skjebne i toalettpapir, kondomer, gymsokker og mye annet rart daglig. Det samme med alle barna som kunne ha eksistert dersom p-piller ikke fantes.

Liberale abortlover og lett tilgjengelig prevensjon er som oftest et tegn på et velutviklet demokrati, ettersom det motsatte fører til overbefolkning, økt fattigdom, økte helseplager som følge av ulovlivge aborter osv. osv.