Sitat av
seriouslowitch
Til trådstarter.
Det er absolutt ikke uvanlig at folk begynner å slite med angst og depresjoner når de begynner å studere eller begynner med stillesittende arbeid. Grunnen til det er at man da går over i en livsstil som senker stoffskiftet slik at kroppen ikke lenger produserer nok neurosubstanser til at man føler ro og velvære.
Er dette egne erfaringer eller har du noen kilder på dette?
Den kyniske legemiddelindustrien påstår attpåtil at når det kribler i bena på folk, så er det også en sykdom (Restless-leg-syndrom) som må behandles med Dopamin. Men det blir omtrent som å behandle sosialangst med alkohol eller Valium, dvs. det blir bedre før det blir verre.
Javel?
Jeg kjenner meg godt igjen i historien din. Da jeg begynte å arbeide i industrien med stillesittende arbeid, opplevde jeg akkurat det samme. Tilslutt måtte jeg gå til lege og få utskrevet Benzodiazepiner som etter noen måneders bruk gjorde det hele flere titalls ganger verre. Jeg gikk deretter på ulike medisiner i over 30 år før jeg leste meg litt opp på hvordan nervesystemet fungerte og fant ut at jeg like gjerne kunne behandle meg selv ved å forandre livsstil. Dvs. å spise bare sunn mat og bevege på meg mesteparten av dagen.
Jeg begynner dagen med en times Yoga før frokost, spiser så en blanding av sunn ris, en boks tunfisk og mosete grønsaker. Fortsetter så dagen med å spise med et par timers mellomrom og trener i korte økter fordelt utover dagen. Går flere timers tur i fjellet eller skogsterreng, og når kvelden kommer kan jeg legge meg til å sove uten å bruke en eneste pille.
Så du trener, gjør yoga og likevel så har du krefter til å ta en flere timers skogs/fjelltur? Hadde jeg skulle satt diagnose måtte det blitt manisk
Er du seriøs, alt dette hver eneste dag? Hvor gammel er du? Utifra det du skrev vil jeg tippe 50+, må si at du må være i storform i forhold til alderen.
Det sier seg selv at det aldri kan bli laget noen medisiner som kan helbrede dette som legene kaller for sykdom. Disse medisinene kan gi en midlertidig følelse av ro og velvære, men dersom man ønsker å være i balanse må man desverre arbeide for det. Fysisk arbeid gir ikke like høy status og like stor inntjening som enkelte stillesittende yrker, men så betaler man heller ikke den samme prisen i form av dårlig psykisk helse heller.
Dette virker for meg som ren synsing. Fysisk arbeid eller manuelt arbeid - er ikke noe galt med det. Og de siste 10-15 årene har jo vist oss at de som er håndverkere er lønnsadelen. Meg bekjent så er ikke psykiske lidelser mindre utbredt i denne gruppen enn i andre grupper i samfunnet. Ja jeg har sett undersøkelser som tilsier at en kan få bedring av psykisk helse ved jevnlig mosjon og sunn livsstil - men trening og sunn livsstil utelukker jo ikke mentale problemer, eller somatiske lidelser for den del.
Jeg klarer meg i dag uten å bruke noen som helst form for substanser, ikke engang kaffe eller te står på den daglige menyen min. Jeg velger da heller å holde meg unna sosial aktivitet, da dette som oftest fører til at man må bruke et eller annet for å takle presset.
For meg så virker det som om du lever et temmelig snevert liv - der du har full fokus på mat og mosjon. Er ikke sikkert det er sunt det heller. Kan det være en litt uheldig mestringsstrategi? At du lever tilbaketrukket og skygger sosiale aktiviteter virker på meg som om du ikke er kvitt angsten - du bare legger opp dagene dine slik at angsten ikke inntreffer. Unnvikelse kalles det. Personlig så tror jeg at vi er flokkdyr, og at mennesker trenger en viss form for sosial interaksjon både for å beholde og styrke psykisk og fysisk helse.
Så valget mitt var egentlig ganske enkelt. Skulle jeg fortsette med medisinbruken og sitte å vente på at det skulle skje et under, eller skulle jeg ta fatt på arbeidet som gjorde meg til et roligere og mer avbalansert menneske? Jeg er i dag overbevist om at det første aldri hadde kommet til å skje, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg la om livvstilen min for en del år tilbake.
Ja du takler angsten og uroen. Men takler du den på best mulig måte? Jeg også er fri fra angst om jeg låser døren og skrur av telefonen. Det er når jeg må forholde meg til andre mennesker og sosiale tilstelninger at jeg sliter. Men jeg ser jo at jeg ikke er angstfri om jeg låser døren. Bak låst dør er jeg kun symptomfri - angsten kommer jo om jeg skulle bestemme meg for å dra på konsert eller gå på kino.
Men at jeg kjenner på angst tar jo ikke livet av meg - og noen ganger så har jeg det virkelig kjekt sammen med andre mennesker, til og med uten både piller og pils. Andre ganger så trenger jeg kanskje en sobril eller to for å gjennomføre. Men er det så ille da? 2 små sobril gjør at jeg kan være med venner på cafe, gå ut å spise middag, kanskje gå på en konsert.
Jeg tenker angsten må jeg leve med - men om jeg lar angsten styre alt og og lar angsten sette timeplanen og styre alle detaljer i hverdagen da er jeg ikke angstfri. Tvertimot da er jeg angstfull.
Dette er ikke kritikk av dine valg, jeg skriver det for at du kanskje kan tenke gjennom hva som er viktig for deg. Hva gir deg glede og påfyll i hverdagen. Er det 100% ditt valg å bare fokusere på mat og mosjon eller er det en handling du utfører fordi du da er fri for angstsymptomer?
Sist endret av frtoretang; 25. januar 2016 kl. 03:30.