Det er mange misforståelser rundt dette, så det er greit å nevne at det ikke er noen forskjell i lønn mellom kjønn for personer i samme stilling med samme erfaring og utdanning. Likelønnskommisjonens utredning "NOU 2008:6 Kjønn og lønn. Fakta, analyser og virkemidler for likelønn" sier følgende: "Når man sammenligner kvinners og menns lønn innenfor samme virksomhet, samme stilling og like personlige ressurser, finner vi små eller ingen lønnsforskjeller."

Forskjellen i gjennomsnitts- og medianlønn mellom kvinner og menn skyldes at kvinner jobber mindre og i andre yrker. Og jeg er helt enig i at man bør jobbe for å komme til bunns i hvorfor. Dette bør hverken avfeies som en bagatell vi kan skylde på kvinnene selv eller aksepteres uten videre som et udiskutabelt tegn på systematisk kjønnsdiskriminering. Målet må være å fjerne alt kulturelt kjønnsbetinget press på å bli det ene eller andre, å jobbe deltid eller fulltid eller ansette et spesielt kjønn, og vi kan ikke nødvendigvis måle suksessen i dette prosjektet på kjønnsfordelingen alene.

For å si som deg: Er dette konklusjonen eller spørsmålet – virkning eller årsak? Er hun hjemme fordi hun tjener minst, eller tjener hun minst fordi hun er hjemme? En av hovedgrunnene til lønnsforskjellene er som sagt nettopp det at kvinner jobber mindre, den andre at de har andre yrker. Dersom kvinnen har valgt et yrke helt fritt, som hun liker godt og som er dårligere betalt enn mannens, så er ikke det at hun velger å være hjemme fremfor å jobbe nødvendigvis et utslag av ulike muligheter eller ulikt press. Selv ikke om de velger på bakgrunn av økonomi. En slik konklusjon avhenger av et premiss om at kvinner velger andre yrker som følge av urettmessig kjønnsbasert forskjellsbehandling. Det kan være sant, men det trenger ikke å være det. At begge kjønn velger fritt trenger ikke bety at begge kjønn velger likt. I tillegg tror jeg ikke man skal undervurdere muligheten for en sterk biologisk komponent i hvorfor kvinnen oftere enn mannen blir hjemme med barn. Det er fort gjort å se seg blind på saken og tenke at en kjønnshomogen fordeling er målet, i stedet for en mulig konsekvens av oppfyllelsen av målet.

Jeg tror bestemt du tar feil. Det ligger nemlig som premiss i det du sier at kun ekstremister bryr seg om annet enn de største målene – kun ekstremister bryr seg om mindre, men systematiske forskjeller. Og det ser jeg ingen grunn til å akseptere. Men det er sannsynlig at når de største målene er nådd, så vil ekstremistene bli mer synlige.

Det finnes helt klart ekstremfeminister som er like vanvittige i sine idiotiske uttalelser som de er hysteriske i sin fremføring. Og de tar dessverre mye fokus. De har faktisk tatt så mye fokus at de nærmest har fått definere feministbevegelsen. Ansvaret her er todelt: De aktive ikkeekstreme feministene burde vært mye flinkere til å tale dette i mot og "ta tilbake bevegelsen", og alle andre burde være svært tilbakeholdne med å la de ekstreme få definisjonsmakt over hva feminisme innebærer. Feminisme er en bevegelse for likestilling av maktfordelingen mellom kjønnene, og har av historisk opplagte årsaker vært fokusert på styrking av kvinners rettigheter.

At kvinnebevegelsen i stor grad har blitt synonym med venstresiden, for å bruke dine ord, er utelukkende høyresiden sin feil, og at det finnes tilfeller hvor menn kommer dårligere ut enn kvinner er ikke et tegn på at feminismen har utspilt sin rolle. Men at kvinnebevegelsen har fokusert, og fokuserer, altfor lite på å motarbeide omskjæring, tvangsekteskap, tvungen tildekking og tilsvarende ting knyttet til andre kulturer, er jeg helt enig med deg i.

Det er et besnærende argument mange fremlegger, men som jeg ikke helt kjøper. Den legitimitet og autoritet en person besitter i en stilling følger av kvaliteten på den jobben de gjør, og ikke av de hensyn som ble tatt under ansettelsen. Kjønnskvoteringen har ført til veldig mange kvinnelige ansettelser (gjennomsnittlig kvinneandel i bedriftsstyrene gikk opp fra seks prosent i 2002 til 40 prosent i 2009), men jeg har til gode å se noe empiri som støtter påstanden din.

Det er jo nettopp det det ikke er. Det er å påstå at det finnes en tendens i eksempelvis de store bedriftsstyrene til at menn favoriseres over kvinner der alt annet er likt – sannsynligvis ubevisst, men like fullt tilsynelatende systematisk. Altså at den skjeve fordelingen er et resultat av de facto diskriminering. Og det er ingenting nedlatende i å innføre tiltak mot diskriminering, hverken om det diskrimineres på bakgrunn av legning, etnisitet eller kjønn.

Det sagt, så finnes det helt klart problematiske aspekter med kjønnskvotering – spesielt som en permanent og ikke midleritidig løsning.