Det som kommer mest frem her i mine øyne, er dine store psykiske plager.
Uansett om du har smørt på, har lite peiling på rusmidler etc, så er det ingen tvil om at du ikke har det greit med deg selv.

Freakforum er aldri stedet for å oppsøke profesjonell hjelp, men jeg skjønner at du av redsel for represalier vender deg hit..

Men, jeg kan prøve å fortelle deg om noen livsinnsikter som du - i mine øyne - bør ta til deg.

Vi mennesker er essensielt sett alene. Det er ingen andre som kan være dine problemer, fullt ut forstå hvordan du føler deg eller ta valg for deg.

Dette får så endel konsekvenser.

1. Vi mennesker, kan gjennom kommunikasjon, gi hverandre innsikt i vårt følelsesliv og på den måten hjelpe hverandre. Jeg ser en annn skrive at du må ta ansvar for eget liv og at ingen kan hjelpe deg. Ansvar ja - skal si mer om det senere -, men hjelp? Selvfølgelig kan vi hjelpe hverandre, men valgene må du ta selv.
Cheesy referanse - men dog så sann -, Bjørn Eidsvåg - "Eg ser".

Konsekvensen av dette poenget, er at du må finne noen du kan bli fortrolig med, noen du kan dele dine byrder med og som kan hjelpe deg med å sette problemene dine i system og perspektiv. I ditt tilfelle virker en psykolog som det mest åpenbare - siden du sier du ikke har hverken familie eller venner å dele dette med.

2. Du må lære deg å bli fortrolig med ditt edrue jeg.
Du skal oppleve ganske mange sekunder i dette 70-80ish lange livet, og om du må ruse deg hver gang du er alene, så kommer livet ditt til å ta slutt lenge før du når 70-80. Om ikke annet, så kommer ikke livet til å fortone seg veldig lyst.
Jeg skjønner at nå som du blir tvingt til å være alene, så ser du på det med skrekk og gru, det er helt forståelig.

Konsekvensen av dette er at du må prøve å finne en måte å være alene på uten at du konstant ruser deg.
Et lite tips kan være å finne frem ei bok.
Bøker har det fine at tiden går ganske fort, samtidig så setter lesingen hele tiden igang mentale prosesser som kan føre til at du blir mer fortrolig og bedre kjent med dine egne tanker og ditt eget sinn generelt sett.
Et annet tips kan være å gå tur eller jogge.
Når man beveger seg ute, så setter dette igang mye tenking, som da kan hjelpe deg med å bli fortrolig og kjent med degselv. Hvis du syntes prosseseringen er vanskeligere når du går, så kan det hjelpe å jogge. Da blir man mer nummen og man får ikke den samme emosjonelle belastingen som disse tankene kan påføre, da kroppen har andre ting å bruke krefter på.

3. Du må lære deg å takle det faktum at andres tanker er utilgjengelig for deg.
Du kan aldri fullt ut vite hva noen tenker eller hva de føler.
Dette er et utrolig ubehagelig faktum, men det er ingenting å gjøre med det. Sånn er realiteten.
Vi kan tolke kroppsspråk og setninger så mye vi vil, men det vil alltid være en usikkerhet og en stor sjans for at vi tar feil. Spesielt for deg som bare er 17 år.

Konsekvensen av dette, er at du selv velger hvordan du tolker informasjonen som kroppsspråk og setninger gir deg.
Ikke alltid tro det verste.
Du sier at du går forbi alle disse vakre menneskene på skolen. Tror du de føler seg like vakre?
Tror du ikke disse også sliter med å føle seg mindre vakre og populære som andre?
Poenget er at du velger å tolke alt negativt per nå. Dette har du ikke belegg for.
Ja, noen avskyr deg nok. På samme måte som at jeg vet at noen mennesker avskyr meg. Men folk flest, går ikke rundt og avskyr andre. De er usikre, fyllt med fordommer som de egentlig ikke står for og lider generelt sett av mye av de samme problemene som du og jeg.

Jeg kunne fortsatt i det vide og brede, men da forsvinner innlegget mitt i TL;DR. Too long; Didn't read.

Et siste poeng er en påpekning av din livssituasjon.
Du er tydelig deprimert med et krydder av kjærlighetssorg.
Jeg fikk mine problemer i samme alder, men da katalysert av død.
Sorg er en av de vanskelige sidene ved menneskets livsbetingelser.
Du kommer til å oppleve det flere ganger, og det er veldig naturlig å trenge hjelp for å takle det. Men, etterhvert så forsvinner de sterke følelsene som er tilknyttet enkelttilfellene.
Vi kommer aldri til å bli kvitt tap, eller bli fortrolig med å møte det. Men man blir flinkere med årene, og årene som går fjerner sårheten ved tidligere tap.

For å prøve å avrunde, så kan jeg oppsummere.
Finn noen å prate med!
Prøv å finne andre måter å være alene på enn gjennom rus.
Ikke tenk så negativt. Negativitet føder negativitet. Det blir en nedadgående spiral.

Annet enn det, så kan jeg ikke annet enn å ønske deg lykke til i denne rare, vonde, gode, ekstatiske, bedrøvelig verden.