Hei Alejandro,
Jeg vil begynne med å si at du verken er dum, patetisk eller falsk på noe som helst måte. Du har kanskje tatt noen dumme valg, men det gjør deg ikke til et dårlig menneske i det hele tatt. Ut i fra det jeg leser virker du som en oppegående kar med god selvinnsikt, og det er jævlig positivt i tilfeller som dette. Du uttrykker, innrømmer og aksepterer at du har et problem og at du ønsker å komme ut av det - noe som ikke alle har evnen til.

Jeg kan jo fortelle deg om at jeg selv har vært i noenlunde samme situasjon, og at det definitivt finnes et lys i enden. Jeg har i store deler av livet mitt vært depressiv og utilpass i livet. Jeg hadde en samboer for noen år siden, som var av den litt ustabile typen. Etter at hun var utro, gjorde jeg det slutt med hun, men var ødelagt.

Aggression, depressive tanker og mangel på mening i livet var tilbakevendende dag ut og dag inn helt til jeg fant ut at cannabis kunne brukes for å lette hverdagen. Det stoppet dog ikke der, og i tiden som fulgte ble jeg kjent med alt fra speed og kokain - til ecstacy, sopp og piller.
Angsten kom snikende opp på meg uten at jeg egentlig viste det, og gradevis begynte jeg å isolere meg selv i større grad.
Dagene handlet om å komme seg gjennom dritten, frem til jeg kunne sitte alene hjemme å holde på med mitt. Å legge seg for å sove edru ble et angsthelvete i seg selv og jeg tilbrakte ofte halve natten for å finne frem noe å ruse meg på for å kunne slå av lyset frem til det ble morgen igjen.

Samtidig ble jeg konsumert av selvforakten, og følelsen av å være idioten som ikke en gang klarte èn dag uten å ruse seg. Faen heller, alt ble til evige tankelooper om livet og meg selv, som aldri hadde noen konklusjon - men som fortsatte å komme tilbake. Jeg skjønte at jeg var en misbruker, men det værste var at jeg trodde jeg var dømt til å være det resten av livet. For hvordan skulle JEG noengang klare meg en dag uten?

Etter en periode på noen dager med speed og null søvn, våknet jeg opp den første dagen edru, i noe som føltes ut som den værste angstfølelsen ever. Hjertet hamret kontinuerlig, redselen var der konstant og alt var generelt svart. Jeg tenkte bare at jeg må komme meg gjennom denne dagen, men det samme satt igjen dag etter dag.
Dette var mitt nye jeg, tenkte jeg. Nå har jeg utløst noe faenskap som kommer til å sitte i meg resten av livet. Etter to legebesøk og 7 dager senere begynte ting å gå tilbake til normalen.

Jeg hadde funnet ut at jeg var piss-lei rus og at det ikke løste en dritt, og om jeg så må leve med angst og depresjoner, så skal jeg komme meg gjennom det edru. Følelsen av å ikke ende opp i samme situasjon som jeg var har vært en motivasjonsfaktor, kombinert med et langvarig ønske om å takle livet uten rus.

Jeg søkte også om psykolog som jeg også går til i dag, og føler at det er veldig givende. Lever i dag helt rusfritt, og kunne ikke angret mindre på dette. Gradevis vil du merke at det faktisk blir bedre, selv om det er lett å si noe annet til seg selv.

Ikke gi opp! Ikke end opp i situasjonen hvor du faktisk tenker tilbake på det du skrev her uten at du gjorde noe med det. DET ville være kjipt.
Ta kontakt med psykolog, forsøk å samle støtte fra de rundt deg og ta en dag om gangen. Dette fikser du!