Lucy:

En stor del av problemet er også at det er notorisk vanskelig å skille "ekte" psykiske problemer og tenårings-drama fra hverandre. 14-16 har mye følelser og lite verdenserfaring, så alt føles utrolig stort for dem... men mesteparten av dette går også over av seg selv. Nå kan man jo si at alt skal tas seriøst, men å sykeligjøre og putte diagnoser på oppegående mennesker er også fryktelig uheldig. Både senker man deres verdi ovenfor medmenneskene, men det blir også lett en unnskyldning for dem selv.

Nå er det mye rart der ute og man skal være veldig forsiktig med å trivialisere andres erfaringer, men utifra min erfaring med elevene jeg har hatt kan jeg iallefall si at det ville vært regelrett feil å ta problemene deres mer seriøst.

I den grad det er noe løsning har iallefall jeg klokkertro på å bedre det generelle sosiale miljøet i klassen. Det suverent viktigste steget der er mindre klasser fordi det forandrer samspillet lærer-klasse og innad i klassen dramatisk; men også ålreite lokaler (ikke noe åpent herk), lærere som bryr seg (og da mener jeg ikke nødvendigvis hyggelige; noen av de strengeste jævlene jeg har sett har genuint brydd seg) og pedagogisk frihet for lærerene er også viktige. Min erfaring er iallefall at mange diagnoser og problemer rett og slett forsvinner når elevene er trygge og sikre i klassesammenhengen... og for de som ikke forsvinner gir man iallefall elevene et trygt sted hvor de til en hvis grad kan slappe av.